Da Colter Wall sin selvtitulerte debutplate kom ut i mai 2017 gikk den raskt inn på "skal sjekke ut-lista", men som med mye annet på denne lista forble den uhørt. Når han i midten av oktober kom med oppfølgerskiva Songs of the Plains så hadde jeg ganske lite forhåndskunnskap om både artisten og musikken. Men man trenger ikke å ha så veldig mye forhåndskunnskap for å anerkjenne og like Colter Wall sin musikk. Det er upretensiøs musikk som er lett å like.

I intervjuer i forbindelse med plateslippet så har han sagt at han ønsker å sette fokus på western delen av country & western-sjangeren, samt cowboy-kulturen som var stor på slutten av 1800-tallet, og som fremdeles er til stede til en viss grad i dagens samfunn. Dette gjør han med å gå tilbake til røttene av sjangeren, preller vekk alt overflødig og går med det inn i en lang tradisjon. Denne platen kunne like gjerne ha blitt spilt inn på 1920-tallet eller på 1950-tallet. Det er tidløs musikk.

Låtene spinner rundt temaer som hjemlengsel, tapt kjærlighet og hardt arbeid, som det skal være innenfor denne sjangeren. Colter Wall har selv skrevet sju av de elleve låtene på albumet. I tillegg til at det er to coverlåter, samt to tradisjonelle cowboylåter, blant annet den nesten a cappella Night Herding Song, som er et av mine høydepunkt på plata. Her får stemmen hans virkelig skinne og man kan føle en nerve som jeg til dels savner på resten av plata. En annen favoritt på plata er Thinking on a Woman hvor historien er satt i en moderne settingen og omhandler en trailersjåfør og hans lengsel etter ei dame. Selv om settingen er annerledes enn resten av plata så passer den utmerket inn tematisk med de resterende låtene. De resterende låtene er også av jevnt god kvalitet, men det kan være vanskelig å skille de ulike fra hverandre, på grunn av at melodiene er litt anonym.

Det er umulig å skrive om Colter Wall uten å nevne den store stemmen som han innehar. Selv om han kun er 23 år så har han en stemme som om han skulle ha vært tre ganger så gammel, med et alvorlig sigarett- og alkoholproblem. Og stemmen har også fått mye plass i den ellers ganske nedstrippa produksjonen. Det er stemmen som er i sentrum med en kassegitar som akkompagnement, sammen med bass og trommer på en del låter, supplert med et munnspill eller en pedal-steel som komplimenterer låtene. Man kan forestille seg at det hele er tatt opp med en mikrofon med musikerne stilt i en sirkel rundt. Akustisk og uhøytidelig.

Helhetsmessig er dette en veldig fin plate, men jeg føler at det blir litt anonymt og følelsesløst i lengden. Men kanskje er det en intensjon bak denne følelsesløsheten. Colter Wall er bare en formidler av disse historiene som han har skrevet og det er ikke hans personlige følelser som skal frem. Og det er fint det, men jeg savner kanskje litt mer av hans egen personlighet i det hele.