Robyn
Honey
Å, herrejemini som vi har savnet deg, Robyn!
Da jeg satt og snakket backstage med en musikervenninne for en tid tilbake kom vi innpå Robyn, for vi var begge storfans av Body Talk-prosjektet hennes. Plutselig gikk det opp for oss at det var hele åtte år siden!
– Hva skjedde med henne, egentlig, spurte min venninne?
Nå vet vi det. I flere intervju har Robyn sagt at hun gikk i en vanskelig periode av livet sitt, samlivsbrudd, depresjoner, en nær venn og samarbeidspartners dødsfall og at hun fulgte andre karriereveier en stund. Og hun var jo på plate og turne med Röyksopp for fire år siden.
Men savnet henne har vi. Derfor er det med fryd i magen at jeg sitter og gjør småspastiske bevegelser med kroppen når Missing U åpner platen med kadenser av herlig sequencer-synth. Robyn synger så guddommelig vakkert «I miss you.» Og ja, vi har savnet deg også, så veldig, veldig mye, Robyn!
Åpningskuttet er sårt, vakkert, fengende og trist, samtidig som det gjør deg glad. Det er disse motsetningene som gjør at selv de mest EDM-hatende kynikerne har en soft spot for Robyn. Det er en egen kunstart og klare å sy sammen så mange motstridende følelser til et hele, og få det til å fungere så bra som dette. Dette er electronica i den syvende himmel!
Tekstmessig er det også nært, personlig og med ikke så veldig subtile hint til sex, sårhet, kjærlighet, vennskap og det såre i livet. Alt sunget med Robyns særegne stemme. Den stemmen som gjør at du bare skjønner at du hører på Robyn
Det er også morsomme lydbilder her og der. Spesielt liker jeg høyhastighets-strykerne i Because it’s in the music, mikset med Commodore 64-lignende lyder. Klangbildet på refrenget i Baby forgive me er også herlig.
Between the Lines og Beach20k20 er begge strålende pastisjer over klubbmusikken som kom ut på tidlig 90-tall, mens på sistelåten Ever Again er vi i 80-tallspoplandskap (hør bassgangen!). Liker!
På tross av variasjonen har platen også et enhetlig lydbilde og en nerve som sitter i deg lenge etter at sistelåten toner ut.
Tittelkuttet, Honey, som ble gitt ut som en forsmak på albumet var en herlig sak som inneholdt alle varemerkene vi forbinder med Robyn. Etter å ha levd med dette albumet på repetisjon i to dager kan jeg bare konstatere at denne honningen bare var en forrett.
For himmelens skyld, Robyn, ikke la det gå åtte år til neste gang!
– Hva skjedde med henne, egentlig, spurte min venninne?
Nå vet vi det. I flere intervju har Robyn sagt at hun gikk i en vanskelig periode av livet sitt, samlivsbrudd, depresjoner, en nær venn og samarbeidspartners dødsfall og at hun fulgte andre karriereveier en stund. Og hun var jo på plate og turne med Röyksopp for fire år siden.
Men savnet henne har vi. Derfor er det med fryd i magen at jeg sitter og gjør småspastiske bevegelser med kroppen når Missing U åpner platen med kadenser av herlig sequencer-synth. Robyn synger så guddommelig vakkert «I miss you.» Og ja, vi har savnet deg også, så veldig, veldig mye, Robyn!
Åpningskuttet er sårt, vakkert, fengende og trist, samtidig som det gjør deg glad. Det er disse motsetningene som gjør at selv de mest EDM-hatende kynikerne har en soft spot for Robyn. Det er en egen kunstart og klare å sy sammen så mange motstridende følelser til et hele, og få det til å fungere så bra som dette. Dette er electronica i den syvende himmel!
Tekstmessig er det også nært, personlig og med ikke så veldig subtile hint til sex, sårhet, kjærlighet, vennskap og det såre i livet. Alt sunget med Robyns særegne stemme. Den stemmen som gjør at du bare skjønner at du hører på Robyn
Det er også morsomme lydbilder her og der. Spesielt liker jeg høyhastighets-strykerne i Because it’s in the music, mikset med Commodore 64-lignende lyder. Klangbildet på refrenget i Baby forgive me er også herlig.
Between the Lines og Beach20k20 er begge strålende pastisjer over klubbmusikken som kom ut på tidlig 90-tall, mens på sistelåten Ever Again er vi i 80-tallspoplandskap (hør bassgangen!). Liker!
På tross av variasjonen har platen også et enhetlig lydbilde og en nerve som sitter i deg lenge etter at sistelåten toner ut.
Tittelkuttet, Honey, som ble gitt ut som en forsmak på albumet var en herlig sak som inneholdt alle varemerkene vi forbinder med Robyn. Etter å ha levd med dette albumet på repetisjon i to dager kan jeg bare konstatere at denne honningen bare var en forrett.
For himmelens skyld, Robyn, ikke la det gå åtte år til neste gang!
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>