
Jean-Michel Jarre
Equinoxe: Infinity
Innovativ 70 åring, med femtiårsjubileum som artist, holder fortsatt energien oppe.
Denne høsten fylte Jarre 70. I de tre siste årene har han gitt ut to dobbeltalbum, et enkeltalbum og en gedigen samleboks kalt Planet Jarre for å feire sitt femtiårsjubileum som artist Han har også turnert tilnærmet konstant i disse årene med et nyskapende lys- og lasershow, og spilte til og med på Coachella i vår.
Og nå kommer han altså med fjerde langspiller med nytt materiale, på tre år. Franskmannen har nok en gang gått tilbake til et av sine klassiske album.
Men der Oxygene 7-13 og Oxygene 3 var en slags fortsettelse av historien, er Equinoxe: Infinity ikke noen oppfølger av den originale Equinoxe fra 1978. Det er nemlig figurene, The Watchers fra omslaget til originalen han har latt seg inspirere av. Hvem er disse vokterne? Hva observerer de? Oss?
Han vil også rette oppmerksomheten mot kunstig intelligens, og hva det kan gjøre med oss. Utslettelse, eller velsignelse? Albumet kommer i hvert fall med to ulike omslag, et som viser himmel og et som viser helvete. Og du vet ikke hvilket av de du får når du bestiller en fysisk kopi...
I åpningssporet The Watchers kan man høre en liten repetisjon av åpningssporet på den originale Equinoxe. Ellers er dette Jarre i et landskap som han ikke har vært i før. Sannheten er at The Watchers høres mer ut som et Vangelis-spor ala Bladerunner enn Jarre.
Men slapp av, hele albumet gjennomsyres også av det som er Jarres varmerker: Fallende arpeggioer, boblende lydeffekter og glidende overganger. Men det er mye her som han han ikke har gjort før, både på godt og vondt.
Andresporet Flying Totems stjeler rett og slett hele temaet fra Industrial Revolutions Part 2 fra albumet Revolutions som kom ut 1988. Men det funker rått her, med sine blåseraktige synt-linjer, krydret med Commodore 64-lignende lyder.
På tredje sporet er vi over i en blanding av Oxygene Part 2 og Oxygene Part 4 (jada, hiten med pingvin-videoen), masse herlig Eminent-synth og en lekenhet som er nostalgisk og heftig.
Det er først på fjerde sporet, All that You Leave Behind at vi kommer over i landskap Jarre ikke har vært i før. Det er pur Ennio Morricone over den klagende munnspill-lignende lyden som går gjennom låten (den samme som The Orb lånte på Little Fluffy Clouds). Men akkurat i det låten går over i rytmer og synthpop, blander han også inn melodilinjer og lyder som bringer tankene tilbake til Jarres to første album, Deserted Palace (1972) og filmmusikken til Les Granges Brulees (1973).
På If the Wind Could Speak og Infinity får vi delvis Deep Forest, delvis kitch Eurodance av verste sort, krydret med Kygo. Bland dette med 80-talls «ahh-ahh» synther, som spiller hovedtemaet, så snakker vi om et spor som vil få enkelte av de som hører på det til å prosjektilspy. Selv har jeg ikke bestemt meg for om jeg liker Infinity eller ikke. Delene hvor han kvasi-siterer Equinoxe Part 5 fra originalalbumet er litt morsomme. Men jeg vet ikke helt… Samtidig ER det litt fengende, det er det.
Machines are Learning har en herlig sequencer-linje som hersker totalt. Jarre eksperimenterer og leker med lyd og stemmesampler, og det er en glimrende overgang til The Opening som også var på samleren Planet Jarre. Denne er en knalltøff poplåt, dels Jarre, dels Depeche Mode og dels Nine Inch Nails. Burde vært en hitsingle!
Don’t Look Back er som en liten vals, og er definitivt noe Jarre aldri har gjort før, før vi glir inn i tittelsporet. Denne låten begynner veldig Bladerunner-aktig (og gjentar temaet fra førstesporet), men glir deretter over i ambientlandskapet til The Orb. Etter som låten fortsetter går Jarre amok med lek av lyd, slik han gjør best, før alt fader ut.
Jarre, elektronikaens gudfar, viser nok en gang at han gir beng i fansens forventninger, han gir beng i hva kritikerne vil si og han gir beng i å selge millioner av plater igjen, slik han gjorde før.
Alt han bryr seg om er å lage herlig elektronisk musikk. Og takk for det!
Equinoxe: Infinity utgis fredag 16. november!
Og nå kommer han altså med fjerde langspiller med nytt materiale, på tre år. Franskmannen har nok en gang gått tilbake til et av sine klassiske album.
Men der Oxygene 7-13 og Oxygene 3 var en slags fortsettelse av historien, er Equinoxe: Infinity ikke noen oppfølger av den originale Equinoxe fra 1978. Det er nemlig figurene, The Watchers fra omslaget til originalen han har latt seg inspirere av. Hvem er disse vokterne? Hva observerer de? Oss?
Han vil også rette oppmerksomheten mot kunstig intelligens, og hva det kan gjøre med oss. Utslettelse, eller velsignelse? Albumet kommer i hvert fall med to ulike omslag, et som viser himmel og et som viser helvete. Og du vet ikke hvilket av de du får når du bestiller en fysisk kopi...
I åpningssporet The Watchers kan man høre en liten repetisjon av åpningssporet på den originale Equinoxe. Ellers er dette Jarre i et landskap som han ikke har vært i før. Sannheten er at The Watchers høres mer ut som et Vangelis-spor ala Bladerunner enn Jarre.
Men slapp av, hele albumet gjennomsyres også av det som er Jarres varmerker: Fallende arpeggioer, boblende lydeffekter og glidende overganger. Men det er mye her som han han ikke har gjort før, både på godt og vondt.
Andresporet Flying Totems stjeler rett og slett hele temaet fra Industrial Revolutions Part 2 fra albumet Revolutions som kom ut 1988. Men det funker rått her, med sine blåseraktige synt-linjer, krydret med Commodore 64-lignende lyder.
På tredje sporet er vi over i en blanding av Oxygene Part 2 og Oxygene Part 4 (jada, hiten med pingvin-videoen), masse herlig Eminent-synth og en lekenhet som er nostalgisk og heftig.
Det er først på fjerde sporet, All that You Leave Behind at vi kommer over i landskap Jarre ikke har vært i før. Det er pur Ennio Morricone over den klagende munnspill-lignende lyden som går gjennom låten (den samme som The Orb lånte på Little Fluffy Clouds). Men akkurat i det låten går over i rytmer og synthpop, blander han også inn melodilinjer og lyder som bringer tankene tilbake til Jarres to første album, Deserted Palace (1972) og filmmusikken til Les Granges Brulees (1973).
På If the Wind Could Speak og Infinity får vi delvis Deep Forest, delvis kitch Eurodance av verste sort, krydret med Kygo. Bland dette med 80-talls «ahh-ahh» synther, som spiller hovedtemaet, så snakker vi om et spor som vil få enkelte av de som hører på det til å prosjektilspy. Selv har jeg ikke bestemt meg for om jeg liker Infinity eller ikke. Delene hvor han kvasi-siterer Equinoxe Part 5 fra originalalbumet er litt morsomme. Men jeg vet ikke helt… Samtidig ER det litt fengende, det er det.
Machines are Learning har en herlig sequencer-linje som hersker totalt. Jarre eksperimenterer og leker med lyd og stemmesampler, og det er en glimrende overgang til The Opening som også var på samleren Planet Jarre. Denne er en knalltøff poplåt, dels Jarre, dels Depeche Mode og dels Nine Inch Nails. Burde vært en hitsingle!
Don’t Look Back er som en liten vals, og er definitivt noe Jarre aldri har gjort før, før vi glir inn i tittelsporet. Denne låten begynner veldig Bladerunner-aktig (og gjentar temaet fra førstesporet), men glir deretter over i ambientlandskapet til The Orb. Etter som låten fortsetter går Jarre amok med lek av lyd, slik han gjør best, før alt fader ut.
Jarre, elektronikaens gudfar, viser nok en gang at han gir beng i fansens forventninger, han gir beng i hva kritikerne vil si og han gir beng i å selge millioner av plater igjen, slik han gjorde før.
Alt han bryr seg om er å lage herlig elektronisk musikk. Og takk for det!
Equinoxe: Infinity utgis fredag 16. november!
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>