Stavangerbandet NAG er endelig tilbake med sitt andre album, og oppfølgeren til deres selvtitulerte debut fra 2016 skuffer på ingen måte. Med smarte tekster, en røff sound, og ikke minst kule melodier, byr trioen på mer av det samme. Men samtidig som Nagged to Death er slitsom, hard og intens, er den aldri kjedelig.

Om du er ute etter en pause har du kommet til feil sted. Nagged to Death griper tak i strupen din, og banker inn hver eneste note. Brødrene NAG finner ikke opp kruttet, men de tar verktøyene de har og slenger sammen en effektiv mitraljøse. Med tekster ispedd store doser misantropi, apati og ikke minst humor, skaper bandet et image som står i svært god stil til musikken.

Repetisjonen av både tekst og musikk er en stor del av musikken til NAG, og samtidig som det låter fett, så blir det fort litt slitsomt. Albumet er pakket med gode låter, med artige vendinger og kule refrenger, men det er mye som nok funker bedre i en variert spilleliste, enn i et langt album.



Konseptuelt så har NAG et fint lite univers gående. Det er en rød tråd gjennom hele skiva, men det er et par låter som skiller seg særlig ut både musikalsk og lyrisk. No Rest for the Blessed stiller med platas klart sterkeste refreng. Fatherbrand stiller med deilige ordspill om hvordan store selskaper har blitt den nye nasjonalstaten. Nydelige Who Will Save Us from Rock’n’roll, på sin side, slenger noen høyest velplasserte spark i retning storheter som blant annet AC/DC og ZZ Top. Lyrisk er det er mye å ta av, så her det bare å sette seg ned og analysere.

Om du var fan av deres første skive, blir du garantert ikke skuffa over oppfølgeren. NAG sparker hardt i alle retninger, og leverer både svart hardcore og humor. Albumet kunne kanskje vært strippet for et par låter som har litt filler-vibber over seg, men jevnt over er det høy kvalitet over Nagged to Death. Det blir som en god middag – det smakte fortreffelig, men nå er jeg mett!