Ut av en “misantropisk og kreativt eksplosiv periode på senåret 2009” oppstod Bittarheden. Happy Daggers - ofte glemte - norskspråkelige album har siden 2010 kun vært tilgjengelig i et begrenset utvalg på CD (kun 77 eksemplarer), med tilhørende salmehefte (samt på Soundcloud for de teknisk kyndige).

Nå har imidlertid skapjødenes bitre skriftemål atter en gang kommet på det fysiske formatet. Gjenopplivet av det folkelige plateselskapet Rural Rebel Rock, kunne man fra tidlig desember skaffe seg en utgave av de bitre, men skamløse visene. Salmeheftet har for anledningen blitt tilpasset og trykket på vinylens bakside.

Med melankolske og tematisk mørke låter, fremført med en ektefølt bitterhet[sic], er Happy Dagger de frafalnes selvmedlidende og selvforaktende profeter.

Bittarheden oppstod som en konsekvens av bibelbeltets stramme grep og den kognitive dissonansen man gjerne sitter igjen med i møte med omverdenen når man beveger seg bort fra Sion (Lund) og de trygge rammene i menigheten.

I løpet av albumets 12 skriftemål tar bandet for seg alkoholens trøst i tunge tider, søken om en trygg menighet og hvor lett det er å mislykkes før det slås fast at 200 spenn er alt man trenger for, som de så fint konstaterer, “då kan eg bli dridas ijen, å alt bli fint ijen”. Deretter går Happy Dagger inn på “alkoholens virkning på tungsinn”, bygd mot by i Jusså du e ondskabsfodle og livet som klisjé før det hele avsluttes med en lignelse om en mann og hans gjenforening med en gammel kristen venn.

Gjennom skranglete gitarer, akustisk klimpring og skamløst rufsete vokal handler det om “dei mørke tingan". Selvforakten som gjennomsyrer albumet blir satt på spissen når Herman Broder videre i Falske motivaproklamerer “Men du sko bare ha visst, kanskje eg ikkje e så veldig trist men at eg faktisk bare e ein store egoist”. De selvbevisste og selvkritiske refleksjonene ligger som en rød tråd gjennom albumet, og utgjør på kjernen i Bittarheden.

Den bitre Tiå då e’ våkste åpp, den skarpe irettesettelsen i Presten din og den lystige selvkritikken i Klisjé er, sammen med Min gamle kristne venn og Falske motiva alle blant albumets høydepunkter – om man kan kalle dem det.

Bittarheden er på ingen måte noe feelgood album, men det kan allikevel være et album å søke til når det stormer som verst. Som de selv beviser kan tross alt overgangen fra Sørlandets pietistiske rammer til syndens høysete i Oslo være vanskelig å bearbeide, særlig om en har levd med bibelbeltet fastspent. Når ekkokammeret kollapser, menigheten irriterer og synden siver inn i ruinene av hva som en gang var en barnetro. Når alt raser sammen og selv Gud snur seg bort i avsky. Da er det kun Bittarheden som gjenstår.

Albumet vil bli fremført i sin helhet den 27. desember på Hestens Bøn i Flekkefjord.