Det har gått knapt en måned siden Weezer slapp coveralbumet Weezer (Teal Album), og allikevel står vi allerede her i mars med Weezers andre album i år. Teal Album var en morsomt lite prosjekt som ikke tok seg selv altfor seriøst. Samtidig, var albumets eksistens kanskje et tegn på at Weezer i 2019 gjør alt de kan for å holde seg gående. På Weezers 13. studioalbum, går California- kvartetten på tomgang og forsøker forgjeves å holde motoren i live ved å bruke hvert generiske trekk i boka for å sørge for at bandet lever videre på en god dose nostalgi som minner om bedre dager. Black Album er ikke et krisetilfelle av et album, men selv nyere utgivelser som 2016s Weezer (White Album) når milevis lengre i både kvalitet og holdbarhet og bekrefter at Weezer står i et musikalsk limbo.

Stort sett får vi servert et sett med oppløftende sanger, men denne ganger bikker kvaliteten til tider over i ubehag. Allerede på åpningssporet Can’t Knock the Hustle viser bandet frem en ganske middelmådig side av seg som de dessverre aldri kaster fullt av seg. Der sangen forsøker å skape lekne og funky rytmer, blir det er forgjeves forsøk på å omfavne et «kult» og «hipt» image som rett og slett ikke fungerer, spesielt med tanke på ordbruken, hvor Weezer muligens prøver å appellere til et yngre publikum, og derfor føles det desto mer passende å beskrive (i lignende språkbruk), låten som veldig «klein». I tillegg gjør den intetsigende trompeten bare vondt, verre.

Weezer gjør litt opp denne flausen med sangen Zombie Bastards som i motsetning til forgjengeren, faktisk er en svært fengende låt som holder seg trygt innenfor kjente Weezer-territorier, og gir inntrykk av at vokalist Rivers Cuomo søker etter et oppgjør med fansens sterke meninger om bandets endring i musikkstil. Heldigvis når Weezer visse høyder på den svevende High as a Kite, som med sin vidunderlige, uskyldige åpning med lekker piano- og fløytespill og gir håp om at flausen som var Can’t Knock the Hustle ikke vil bli repetert.



Optimismen varte ikke lenge. Ballongen som holdt kvaliteten oppe blir så punktert, og fallet mot bakken går raskt nedover. Piece of Cake prøver desperat å lage noe fengende , men isteden skaper irritasjon gjennom slitsom repetisjon av ordene «do do do do», som bandet tydeligvis synes var så fantastisk at de valgte å gjenta oppskriften på The Prince Who Wanted Everything, som heller ikke byr på annet enn skuffelser.

Så langt har jeg kanskje gitt inntrykket av at Black Album ikke er mer enn et mislykket prosjekt der det ikke er mye å hente. Selv om det til tider kan virke som bandet har gått ut på dato, er det allikevel visse kvaliteter som tilsynelatende redder albumet fra den katastrofen den kunne ha blitt. For det første, er produksjonen svært god, og for det andre er bandet tight. Cuomos stemme holder overraskende nok like godt som den gjorde for 25 år siden. Der Weezer mangler innovasjon, gjør de opp for seg ved å slippe sanger som holder seg godt for det de er; sukkersøte popsanger som høres bra ut og trekker på smilebåndene. Intet mindre, intet mer.

Tekstene er til tider lekne og vittige, som på Byzantine; «Put on your red beret baby/Moonwalk across the room (Ooh)/Do something kinda unique to me/Do something that’ll make me swoon (Ooh)”, eller “Walked into the venue, you slipped me your CD/Asked me if I’d listen, give you my critique/I listened to it, but halfway through it/I had to quit, your band sounds like shit” (I’m Just Being Honest).

Weezer (Black Album) er nok kanskje ikke et mørkt kapittel i bandets diskografi, men et høydepunkt er det heller ikke. Der tidligere album tidvis tok spennende retninger, blir Black Album skyggelagt at sine forgjengere. Noen renovasjon av bandets image og lyd virker usannsynlig, men så lenge det er interessante historier og fortelle og tenåringsliv som trenger et soundtrack, vil nok Weezer alltid kunne komme seg opp på beina igjen så mange ganger som nødvendig.