While She Sleeps slapp nylig sin fjerde fullengder med albumet So What?. Det er forøvrig deres andre album etter de gikk ut av platekontrakten med Sony i 2016 for å gi ut musikken selv. Selv om albumet riktignok blir gitt ut i samarbeid med Spinefarm Records.

Som det foregående er også dette spilt inn og produsert i deres selvbygde studio hjemme i Sheffield.

Like før albumslippet slapp bandet en dokumentar som gir et lite glamorøst bilde av prosessen for å lage albumet. Personlige problemer og sykdom skygger over det kreative og vokalist Loz Taylor avslører at han for tredje gang har gjennomgått en operasjon på stemmebåndet.

Med DIY-tankegang som gjennomsyrer er det et band det er lett å like, og heldigvis skuffer de heller ikke der det gjelder, med musikken.

Har man kjennskap til bandet fra før vet man hva man får. For de uinnvidde så er det bare å gjøre seg klar for velproduserte låter med store allsangvennlige refrenger, heseblesende gitarriff og tunge breakdowns.

Med andre ord så er det mye å like.

Selv om grunnlaget i det musikalske her er lett å kjenne igjen, krydres det blant annet med synth-elementer, samples og vokaleffekter på en måte som gjør at albumet skiller seg fra deres tidligere utgivelser.

Låter som ELEPHANT, SO WHAT? og GATES OF PARADISE er gode eksempler på hvor dyktige de er på å lage låter som sparker fra seg samtidig som de har et underliggende melankolsk aspekt som gir låtene flere dimensjoner å spille på.



Et annet effektfullt virkemiddel bandet lener seg på er gjengvokal. Måten de inkorporerer dette i de ulike låtene er så bra at det forsterker uttrykket til hver enkelt låt.

Selv om albumet hovedsakelig spiller på hardtslående vers og fengende refrenger brytes albumet noe opp med låten SET YOU FREE og bandet viser frem en mer nedstrippet versjon av seg selv.

While She Sleeps er lett gjenkjennelige på SO WHAT? og de er muligens noe konservative i måten de utvikler lydbildet sitt. I hvert fall hvis man sammenligner med kompisene i Bring Me The Horizon og deres horrible pop-frieri amo.

Konservativt kan man imidlertid ikke si beskrive BACK OF MY MIND. Der har de fått inn Griffin Dickinson til å rappe et vers før de følger opp med det som må være det tyngste breakdownet på plata. Sjokkeffekt til side er imidlertid dette fryktelig antiklimatisk i en ellers kul låt. Vokalen minner om en dårlig utgave av Andrew Dijorio fra Stray From The Path og nu-metal-flørtingen til While She Sleeps som var glimtvis tilstede på You Are We er fortsatt ikke et interessant aspekt med bandet.

While She Sleeps disker også opp med flere interessante tekstlinjer gjennom albumet. For eksempel I’d like to think that I don’t believe in anything // I’m just a heathen in disbelief // And I know when I’m desperate I still call, don’t we all og Enough is enough, stop the world I want to get off fra ELEPHANT viser bandets eksistensielle refleksjoner.

De desillusjonerte strofene We used to live // Now all we do is analyze fra GOOD GRIEF glir også fint inn i deres samfunnskritiske tekstunivers.



While She Sleeps store fallgruve henger sterkt sammen med en av styrkene, den klare musikalske identiteten. De er lette å kjenne igjen noe som også gjør dem noe ensformige. For mange av låtene mangler en unik stemme som hever dem fra resten av katalogen og dermed blir det mye av det samme, på godt og vondt.

SO WHAT? er et sterkt album som uten å bryte nevneverdig med bandets musikalske formel viser at de ikke er redde for å utvikle, og utfordre seg selv.

For fans av bandet er dette en sikker innertier, og for nye bekjentskaper er det et bra utgangspunkt for å bli kjent med bandet om man er glade i store, allsangvennlige og hardtslående refrenger.