Det er ikke mye som har forandret seg hos PUP siden deres debut for nesten seks år siden. Stefan Babcock, med sin unike stemme, har holdt det gående med samme gjeng siden 2010, og sammen fortsetter de å pushe sin vante sound mot nye grenser.

Pathetic Use of Potential, som PUP står for, nådde det som føltes som en virkelig milepæl med fantastiske The Dream is Over i 2016. Morbid Stuff føles som en naturlig oppfølger på mange måter, og PUP er seg selv like i sitt lyriske univers. Her finner vi morsomme referanser til tidligere fortalte historier, hjerteskjærende og detaljerte beskrivelser av et deprimert sinn, toppet med en klype selvforakt. Om det blir litt mye? Tja, kanskje. Men i så fall har de nok selvinnsikt til å se det selv. Stefan sier det fint i albumets mest unike og artige spor, Full Blown Meltdown:

And make no mistake
I know exactly what I'm doing
I'm just surprised the world isn't sick
Of grown men whining like children




Morbid Stuff er jevnt over fylt av gullkorn, kule melodier og artige vendinger. Singlene vi har fått høre en stund allerede, Kids, Free at Last, Sibling Rivalry og Scorpion Hill sitter som støpt i albumet. De resterende låtene er også gode, men de klarer ikke å fremprovosere de helt store følelsene. Etter et godt antall lytt er det heller apati som begynner å melde seg. I stedet for å vokse for hvert lytt, blir mange av låtene bare mer slitsomme.

Det er veldig mye bra ved Morbid Stuff. PUP har funnet sin oppskrift, og de holder seg til den. Det er gøy, det er ærlig, det er intenst og det er safe. Liker man PUPs tidligere album, kommer man også til å like denne plata. Allikevel er det vanskelig å ikke bli litt for utslitt etter et gjennomlytt. Mange av sangene kommer til å få mye spilletid her i gården, men jeg kommer ikke til å ha et behov for å høre albumet i sin helhet igjen med det første. Morbid Stuff er langt unna å være patetisk bruk av potensiale, men det kunne vært bedre.