«Oh my Lord, come carry me home», synger Kevin Morby i åpninglinjen på det nye albumet sitt. Det er ikke siste gangen det dukker opp tekstlinjer med religiøse og åndelige referanser på dobbeltalbumet Oh My God. Låttitler som Hail Mary, O Behold og No Halo forteller oss også at Morby har ønsket å belyse tema som religion og åndelighet. Det er ikke sånn at han er nyfrelst i klassisk forstand, for han sier selv at han har laget «a non-religious religious record». Han betegner seg selv mer som en åndelig person som prøver å nærme seg religion på en sekulær måte. Morby har blant annet blitt fascinert av måten vi bruker uttrykk med religiøst innhold på i dagliglivet, særlig når vi har det vanskelig. Med tvil, tro og åndelig nysgjerrighet som bakteppe, kan man trygt å si at det er et konseptalbum Morby gir lytterne.


No Halo handler om barnetro kontra voksenrealisme. På slutten av videoen blir Morby forskrekket vitne til at en engel får glorien revet av.

Sam Cohen har produsert dobbeltalbumet. Han produserte også Singing Saw-albumet (2016) til Morby. Denne gangen hadde de et helt annet utgangspunkt til hvordan det musikalske bildet skulle utpensles. De har brukt færre farger i paletten, låtene er enklere i struktur og oppbygging, og Cohen og Morby har tatt rock’n’roll-paletten mindre i bruk på Oh My God. Med noen få unntak er det ofte piano eller orgel som er utgangspunktet i låtene, i tillegg til spartansk perkusjon og bass. Det virker som det var et klokt valg. Lydbildet er økonomisk og effektfullt bygd opp, og det kler låtene og tekstene til Morby godt.

Albumet starter med tittellåten Oh My God og avslutter med låten O Behold. Det er 14 låter i alt, og det er selvsagt en fordel å høre konseptalbumet i rekkefølge fra start til mål. Dette burde kanskje være en selvsagt ting, men i disse fragmenterte tider kan det være lurt å minne lytterne på det likevel.

De musikalske høydepunktene er mange, men de rolige låtene peker seg ut. Nothing Sacred/All Things Wild, Seven Devils, I Want to Be Clean og den vakre avslutningslåten står som sterke eksempler på det. De låtene som er mer fargerikt produsert er, som før sagt, i mindretall. Ett av de få unntakene er låten OMG Rock’n’roll, som er mer i Velvet Underground-/garasjerock-gata.

Det er tøft at Morby i 2019 går til det modige skrittet å gi ut et dobbelt konseptalbum om åndelig og religiøs søken. Nå er det opp til lytterne å gi plata den oppmerksomheten og den tida den fortjener. Kanskje kan det nettopp derfor være lurt å skaffe seg dette konseptalbumet på vinyl i stedet for å høre den på digitale musikkplattformer. Jeg tror faktisk Oh My God er som skapt for vinylformatet. Jeg tror også at albumet, som er nummer fem i rekken, vil stå sentralt i Kevin Morby sin diskografi når hans artisthistorie en gang skal skrives.


Den offisielle hjemmesiden til Kevin Morby