Seks år etter det briljante Modern Vampires of the City får vi endelig ny musikk fra en av gigantene innenfor indie-sjangeren. Forrige album var et overraskende brudd med den lekne verdensmusikk-inspirerte college-popen fra deres to første album. Med dramatiske og nesten pompøse arrangement og et post-apokalyptisk New York som tema kunne det virke som om bandet hadde blitt voksne og seriøse. Tydeligvis vil multikunstner og hovedmann Ezra Koenig gjerne vil bli kvitt et slikt stempel, for dette er et album i en kjent og kjær kategori: det vimsete dobbeltalbumet.
Dette er en genre som når den gjøres rett resulterer i strålende album. White Album og Hjernen er alene er to praktfulle eksempler på det. Spørsmålet jeg stiller meg er om man i det hele tatt kan bruke begrepet dobbeltalbum når man ser hvordan folk flest konsumerer musikk i dag. De fleste som kjøper vinyl i dag spretter aldri av plasten og plasserer LP-en godt synlig slik at alle kan se hvor kule de er. Vi andre setter sammen spillelister der vi plukker fritt fra vår favoritt-strømmetjeneste. Det er ingen som sitter på rommet lenger og hører gjennom side 5 av Sandinista! med et forvirret uttrykk i ansiktet. Nå blir spor man ikke liker lagt til siden i en liten haug akkurat som lakris eller sjokolade fylt med banan-krem når resten av twist-posen er fortært.
Modern Vampires of the City var årets album for meg når det kom og mine allerede høye forventinger ble ikke mindre av smaksprøvene som ble sluppet i form av tre singler. Kvaliteten var stort sett høy med Harmony Hall som topp-punktet og den ganske irriterende Sunflower som et illevarslende bunnpunkt. Førstnevnte står så langt som årets låt for min del, mens den andre er lagt pent i lakris-haugen.
Koenig har kalt dette en vårplate og fra første spor settes stemningen med kassegitar og fuglekvitter. Vi får også de første hintene om at her skal alt prøves. I løpet av albumet er vi innom den obligatoriske småpratingen mellom sporene, korsang, auto-tune og cowboyer på Mallorca-ferie for å nevne noe. Borte er dysterheten og alvoret fra forrige album. Her er det florlette arrangement og fokus på livets lyse side. Selv når tematikken er litt mindre lystbetont er det pakket inn slik at man blir glad av det man hører allikevel. This Life som er en dårlig forkledd utgave av Van Morrisons Brown Eyed Girl er et godt eksempel på det. En skikkelig glad-låt med tekstlinjer som ‘But I've been cheating through this life and all its suffering.Oh Christ, am I good for nothing? ‘
Her er nok bra og til dels eksepsjonelt bra låter til at fansen garantert blir fornøyd. Det som fungerer dårligst for mitt vedkommende er samarbeidsprosjektene. Jeg har aldri vært fan av Haim og duettene med mellomste søster Danielle er ikke min greie i det hele tatt. Jeg velger å ikke liste opp mine favoritter for ikke å spolere oppdagelsesferden for andre, men jeg kan si så mye som at listen min er lang nok til å kunne kvalifisere som et album. Et usedvanlig bra album.
Karakteren er gitt for albumet som helhet. Spillelisten jeg foreløpig har endt opp med får full pott.
