Vil fansen fortsatt henge med når bandet nå for alvor setter to streker under sitt musikalske uttrykk?
Det er litt av en musikalsk utvikling vi har fått se med Frank Carter. Få ville vel spådd at han 10 år etter Grey Britain skulle slippe en plate som minner mer Arctic Monkeys enn Gallows.
Effektive grep
Med Pure Love og deres power pop/punk-rock fikk vi en ny side av Carter før han igjen returnerte til raseriets på Blossom. Med Modern Ruin fikk vi de første klare eksemplene på hvor Carter vil med The Rattlesnakes. Han ønsker å være mer enn en skrikende frontfigur.
Enkle, effektive og ikke minst fengende gitardriv kombinert med et generelt nedstrippet musikalsk uttrykk legger grunnlaget for albumets 12 låter.
Nedstrippet er riktignok ikke ensbetydende med simpelt da albumet er spekket med interessante instrumentale partier som bryter opp hva som ellers kunne blitt forutsigbart.
Gjennomsyret av en tilbakelent og samtidig truende stemning klarer bandet å fange oppmerksomheten og holde den gissel, hvert fall for en stund. Låten Angel Wings med albumets mest intense oppbygging er et godt eksempel på dette. Dessverre får vi aldri klimakset låten lover.
Det er ingen tvil om at Frank Carters samarbeid med bandet, og særlig Dean Richardson (Hights), har høstet gode resultater. Samtlige låter fenger på ulike vis og man kan enkelt forestille seg hvordan låtene vil gjøre en enda bedre figur i konsertsammenheng.
Crowbar er albumets høydepunkt, med fengende driv og den lekne faretruende råskapen som viser albumet fra sin beste side. Heartbreaker er en umåtelig fengende sak som krydres med å dra ned tempoet midtveis før eksploderer igjen. Enkelt, men umåtelig effektivt.
Tittelsporet, End of Suffering, som avslutter det hele og Anxiety viser den såreste siden av bandet. Særlig førstnevnte treffer bra med en dyster, Hurt-lignende atmosfære og soundbites med datteren til Carter er et effektfullt grep.
De største høydarene er det imidlertid ikke nok av.
Det er definitive hint til storhet. Som enkeltlåter faller derimot for mange av dem gjennom. Det er i bunn og grunn litt for enkelt å bli apatisk til dem.
Tyrant Lizard King, som for øvrig har Tom Morello som gjesteartist, er et godt eksempel på hvordan låtene fort føles litt for kjent. Kanskje er det likheten til en viss Muse-låt, eller kanskje det bare er litt for generisk.
Den tilbakelente og faretruende stemningen albumet bygger opp kommer også med en skyggeside. Den tyktflytende og saktebrennende stammen i låtene blir fort for seige.
Kanskje skisserer historien opp et urettferdig narrativ ovenfor Frank Carter. En dyktig musiker som har viser at han har mer å by på enn dyrisk intensitet. Gode låter med god produksjon og effektive grep preger End of Suffering. Låtene mangler imidlertid det lille ekstra og alt i alt er det, på tross av et noen solide høydepunkter, vanskelig å ikke bli litt ambivalent til albumet som helhet.
