Sist undertegnede hørte stemmen til Maria Due var på det fine albumet Silvertones med bandet Chinatown Bluesband. Der sang hun aldeles praktfullt. Det gjør hun også på sitt tredje soloalbum The Colour White. Hun gjør det faktisk på ikke mindre enn tre språk! Mest på engelsk, men hun har tatt med en norsk (Ingen) og en fransk låt (Mon Petite Paradis).

Maria Due sin stemme er ifølge hennes medmusikant og produsent i Chinatown Bluesband, HP Gundersen «… klangmessig, intonasjonsmessig, fraseringsmessig, rytmisk og dynamisk ferdig perfeksjonert i sjelen og kommer rett ut!!». Det kan man absolutt si seg enig i. I tillegg har hun med seg gode musikere i Kenneth Kapstad, Eirik Øyen, Marita Igelkjøn og Bård Ingebrigtsen på trommer, bass, tangenter, sag og gitar. Bård Ingebrigtsen har produsert albumet.



Musikken kan man si er inspirert av jazz, folk og pop. Med stemmen til Maria Due kunne det i og for seg vært ukrainsk surfrock eller malisk afrobeat. Stemmen hennes hadde nok taklet det og.

Låtmaterialet holder stort sett godt nivå, men jeg syns nok de rolige, neddempete låtene gjør seg best på albumet. Låtene der tempoet dras opp, som No Longer og My Mother ain’t Dying syns jeg ikke funker så godt. Og her må jeg ile til å si at det ikke har noe med stemmen til Due å gjøre, det er bare at de låtene ikke er fullt så sterke.

One and One er en av låtene som utmerker seg. Det en aldeles nydelig låt med jazzovertoner, hvor Maria Due tonefølges av elpiano, gitar og visping på trommer. Den franske låten Mon Petite Paradis er riktig så fin, og Between Water and Doom kunne vært hentet fra PJ Harvey sitt album White Chalk. Det er pianobasert, nakent og veldig vakkert. For meg er låten platens høydepunkt.

Jeg vet ikke hvor mye oppmerksomhet det blir rundt albumet til Maria Due, men jeg håper virkelig folk får øynene opp for henne, for hun har laget en liten perle av et album.



Facebook-siden til Maria Due