Etter et par år i dvale er Bostonbandet Defeater endelig tilbake med en ny fullengder. Siden sist har gitarist og produsent Jay Maas forlatt skuta, og Will Yip har tatt over spakene på produsentsiden. Vokalist Derek Archambault er med det også eneste gjenværende medlem fra debuten i 2008.

Defeater har gjennom fire album og en EP skapt et aldri så lite konseptuelt univers, hvor man får en ny forteller fra plate til plate. To brødre, og deres mildt sagt turbulente liv forteller sine historier i Defeaters to sterkeste album Travels og Empty Days & Sleepless Nights, deres far forteller sin historie i Letters Home, og en prest, som vi ble kjent med i deres kanskje sterkeste låt Cowardice, er hovedpersonen i lett forglemmelige Abandoned fra 2015.



Først fem album ut produserer Defeater et album oppkalt etter seg selv, og grunnen er ifølge dem selv at albumet er det første som samler karakterene, og gir flere forskjellige perspektiver i ett og samme album. Lyrisk er det ellers få overraskelser, og det er ingen voldsom "wow-faktor" å spore, noe som i høyeste grad har vært tilfelle tidligere.

Samtidig låter Defeater bedre enn på lenge. Kanskje var det litt friskt blod som skulle til for å få skipet tilbake på rett kjøl? Muligens, men det er ikke noen ny gitar som hever dette albumet – Defeater vinner derimot mye på en meget god mix, som på en nydelig måte får frem gode låtprogresjoner og noen latterlig gode trommespor lagt av Joe Longobardi. Vokalist Archambault låter også bedre enn han kanskje noensinne har gjort.

Foruten et gitarspor i Desperate som jeg er mildt sagt skeptisk til, så er det knapt et feilskjær på denne plata. Defeater var et band jeg var på nippet til å glemme, men en pause ser ut til å ha gjort bandet godt. Det er få band som har levert så solid melodisk hardcore som Defeater tidligere, det blir spennende å se hvilke band som klarer å toppe dem i 2019.