Det har blitt en vane at Black Mountain-frontmann Stephen McBean endrer lagoppstillinga når han gir ut plater med bandet. På Destroyer er det bare keyboardist Jeremy Schmidt som er med fra tidligere utgivelser. McBean står stødig på egne bein, men, fra denne lytterens side i hvert fall, var det en viss spenning knyttet til hvordan Black Mountain ville fungere uten vokalist Amber Webber. På IV var samarbeidet mellom Webber og McBean et kvalitetstegn, noe som gjorde albumet nærmest helstøpt.

Da Black Mountain tidligere i år slapp Future Shade, som en forsmak på deres nye utgivelse, var ikke det en låt som festet seg umiddelbart. Den skapte ikke samme begeistring som for eksempel Mothers of the Sun, åpningslåta på forgjengeren, gjorde. Men etter å ha gitt Destroyer større oppmerksomhet, gått mer i dybden på albumet, er det ingen tvil om at McBean kan sine saker. Rachel Fannen (Only You, Sleepy Sun) er også en fullgod erstatter for Webber, selv om hun ikke har den samme bredden i sine vokalprestasjoner.

En tilnærming til denne utgivelsen ble derfor å legge fortiden bak seg og bare konsentrere seg om det som skjer her og nå. Ta inn over seg at dette ikke er et album som skal sammenlignes med tidligere meritter, men som skal lyttes til med nyvaska ører. For det er når man betrakter Destroyer med blanke ark at de åtte sporene på Black Mountains siste plate virkelig kryper under huden på lytteren. Nevnte Future Shade har vokst seg til å bli en killerlåt med et steintøft 70-talls-gitarriff, kreativt tangentspill og gode vokallinjer. Deretter følger bandet opp med flere tunge riff, mer lekent keyboard og et solid låtmateriale. Hør bare på Horns Arising, High Rise, Boogie Lover og Licensed to Drive. Her viser McBean hvilken eminent musiker og låtskriver han er.

Der forrige utgivelse bar preg av et større samspill mellom Webber og McBean, synliggjør Destroyer et tettere samarbeid mellom McBean og Schmidt. Her ligger mye av undringen og fascinasjonen for det Black Mountain gjør denne gangen. Det er spennende å lytte til måten gitar og keyboard drar veksler på hverandre, hvordan de utfyller, drar i samme retning, gjør hverandre gode. Slik har Black Mountain klart å nullstille seg fra forrige utgivelse. De lager noe nytt og interessant til tross for at musikken fortsatt kan sies å befinne seg innenfor bandets psykedeliske tungrock-univers.

Destroyer er nok et godt album i Black Mountains diskografi!



Bandets hjemmeside her