Fem år etter forrige utgivelse, Turn Blue, er The Black Keys endelig tilbake med nytt album. Etter en rekke plateutgivelser og drøssevis av spillejobber verden rundt siden starten av 2000-tallet, trengte gitarist og vokalist Dan Auerbach og trommeslager Patrick Carney en pause fra hverandre og bandvirksomheten.

Spesielt Auerbach følte behov for ro og ikke være konstant på reise. Han ønsket å stoppe litt opp og leke seg mer i studio. For i takt med suksessen til The Black Keys har Auerbach gjennom labelen Easy Eye Sound i Nashville blitt en ettertraktet produsent. Og han begynner å få en ganske stødig liste med band og artister han har produsert og spilt med. Noen mer etablerte - som for eksempel avdøde Dr. John og Locked Down fra 2012, og det litt undervurderte The Pretenders-albumet, Alone, fra 2016 - andre avglemt eller ukjent - for eksempel Robert Finleys strålende utgivelse Goin´ Platinum! fra 2017, og det nye soul-funnet, Yola, og debuten Walk Through Fire som kom ut tidligere i år. I tillegg har Auerbach gitt ut album med bandet The Arcs, og sin andre soloplate, Waiting on a Song, i 2017. Også Carney har produsert og bidratt musikalsk på flere album med andre artister, så Keys-medlemmene har med andre ord ikke ligget på latsiden selv om bandet ikke har vært aktiv de siste årene.

Heldigvis oppstod det et savn hos Auerbach og Carney etter å møtes igjen. Ikke for å spise lunsj, men for å se om magien fortsatt var der. Teste ut om den særegne Black Keys-beaten fremdeles var til stede. For det er sammen at de virkelig skaper storhet, noe de har bevist gjennom hele karrieren. Det er nesten ikke et svakt øyeblikk å spore i bandkatalogen, selv om de tre siste - Brothers (2010), El Camino (2011) og nevnte Turn Blue (2014) - satte en helt egen standard og for alvor førte duoen opp i tetsjiktet og inn i rampelyset. Interessen for The Black Keys blir ikke mindre etter Let´s Rock. Auerbach og Carney leverer en fest av en plate!

Albumtittelen skal visstnok ikke ha noe med rock å gjøre, men være de siste ordene til en person i Tennessee før han ble henrettet i den elektriske stolen. Her ligger også det bokstavelige i omslaget. Det er likevel vanskelig å komme utenom rock når man lytter til The Black Keys generelt og denne plata spesielt. Når medlemmene i tillegg har tatt mål av seg å hylle den elektriske gitaren, er jo rock en selvfølge. For å gjøre hyllesten best mulig, har Auerbach hentet inspirasjon fra sine gitarhelter - først og fremst Link Wray og Glenn Schwartz (James Gang, også et band verdt å sjekke ut) - men han var også på utkikk etter å få til relativt enkle, men gode låter i samme gate som for eksempel Louie Louie av The Troggs. Og det er helt åpenbart at han koser seg på Let´s Rock, der han bringer fram det ene riffet etter det andre, drar i gang soloer og leker seg med masse små finesser. Auerbach spiller tøft på soloalbum og sammen med andre, men det er når gitarspillet hans blir backet opp av Carneys stikker at det virkelig svinger. Uansett hvor lenge The Black Keys har spilt sammen, klarer de å få til den der litt skranglete rytmen, samtidig som det er stramt som faen! Det kan høres ut som en motsigelse, men denne timingen, energien, forståelsen og kreativiteten har Auerbach og Carney dyrket fram som bandkompiser i over 20 år. Det er klart det sitter da. Det er klart de da utvikler en egen stil og et eget lydbilde.

The Black Keys har blitt store, men ikke glemt hvor de kommer fra. På Let`s Rock har de forsøkt å finne tilbake til opprinnelsen. I hvert fall en måte å nærme seg det som kjennetegnet dem i starten. Som fikk dem til å starte bandet. Ingen forventninger, bare leke i lag slik de gjorde før. Resultatet har blitt et album med mange store lytteropplevelser. Det er rocka, bluesy og funky, men også nedpå og groovy. Det er tøft, melodiøst, dansbart, ja, noe forfriskende over hele utgivelsen. Pausen var nok etterlengta, men det er også tydelig at Auerbach og Carney er begeistra over å være sammen igjen. Som om lettelsen de må ha følt, over at det funker jo akkurat som før, bærer låt for låt fram mot nye høyder.

De er mer direkte i framføringene enn ved de tre siste albumene. Det er også en råere og mer strippa produksjon, som for øvrig duoen selv står for på denne utgivelsen. Førstesingelen Lo/Hi føk rett til topps på diverse hitlister og viste at musikerne har godfoten inne og fremdeles kan lage underholdende musikk. Ingen låter var imidlertid ferdige da Auerbach og Carney avtalte studiotid. De var knapt påbegynt. Auerbach ville ikke overtenke, men ha en mer spontan tilnærming. Det skulle handle om tilstedeværelse i innspillingsfasen og om å bare slippe seg løs igjen. Låtene er derfor for det meste spilt inn live i studio. Vokalmelodier ble stort sett laget på sparket, og tekstene er i stor grad ord Auerbach sang mens låtene tredde fram.

Albumet starter med Shine a Little Light, den deilige gitarlyden og det tunge riffet som dundrer ut i stua, før verset åpner opp låta, og deretter den faen-så-fete-boogie-bluesen i Eagle Birds og Lo/Hi. En drømmeåpning rett og slett, men Auerbach og Carney har mer å by på. For eksempel soulballaden Walk Across the Water, rockedrivet og det smittsomme refrenget i Get Yourself Together, og det lettbeinte og gitardrevne i Go og Fire Walk with Me. Det er tempo og kule riff i mer barske låter som Tell me Lies, Every Little Thing og Under the Gun. De er sommerlige i Sit around and Miss You, og veksler fint mellom en mer dempa rytme i verset og mer trøkk i refrenget i Breaking Down. Ah, det er så mye tøft her!

Med Let´s Rock har Auerbach og Carney så til de grader funnet tonen igjen, og maktet å gjenreise The Black Keys som et av verdens mest interessante rockeband. Det er en mesterlig utgivelse som oser av overskudd. Som lytter kan man ikke unngå å føle på den gleden vennene må ha hatt da de begynte å spille sammen igjen. Den der ekte bandfølelsen. Let`s Rock er ingen konseptplate, men den har et enkelt konsept: la oss ha det moro sammen igjen, det er jo en stund siden sist. Så får en håpe at fortsettelsen kommer med jevnere mellomrom fremover. For The Black Keys er ikke bare tilbake, de har aldri vært i bedre form!



Bandets hjemmeside her