For bare 4. gang utgir Bruce Springsteen studioplate uten E Street Band. Western Stars er preget av strykere, popmelodier, ballader og gode tekster med reising som tema. Vi får 13 lommeportretter av mennesker i det nye og gamle Vesten, inspirert av forfattere som Steinbeck og Kerouac. Musikken får meg til å tenke på Jimmy Webb, Glen Campbell og Kris Kristofferson i årene like før og etter 1970.

Albumet har en treig start. Reisen starter med haiking (Hitch Hikin') og får en midlertidig opptur på 3. låt, Tucson Train, som har togrytmer i introen og et mektig stryker-riff. Sleepy Joe's Cafe skiller seg ut ved å være fengende, smektende, leken og latinopreget. Tittelen får meg til å tenke på r&b-klassikeren Smokey Joe's Cafemed The Robins anno 1955.

Siste halvdel av plata er best. Balladen Chasin' Wild Horses har glimrende, følelsesladd vokal og nydelig steelgitar, banjoplukking og strykerarrangement. There Goes My Miracle er et popmelodrama à la The Walker Brothers.

Høydepunktene er de tre låtene som henter inspirasjon fra Glen Campbells gullalder på slutten av 60-tallet. Jeg hører hans hitversjon av klassikeren Gentle On My Mind i førstesinglen Hello Sunshine, og Campbells gitar og Jimmy Webbs låtsnekkeri på Sundown. Og plata når en topp med Stones, der vi får en twangy gitarsolo i stil med Campbell/Webb-klassikeren Galveston og en minneverdig melodi som blir fantastisk sunget.

Med Western Stars har Springsteen lagd et flott album som frigjør seg fra E Street Bands lydbilde. Bare bandets første keyboardist David Sancious medvirker her. Ikke alle de 13 låtene holder like høy kvalitet - noen er sågar litt kjedelige - men tekstene er supre, i likhet med bildene som illustrerer coverheftet.