Foto: Frode Fjerdingstad
Med en lang musikkarriere bak seg, bl.a. med The Aller Værste!, Løver & Tigre og The Beste, er det riktig å si at Sverre Knudsen er en veteran i norsk musikkliv. Veteraner kan man lære mye av, men det som er ekstra fint med Sverre Knudsen er viljen til å utforske nytt musikalsk terreng. Det er de elektroniske og digitale mulighetene som har fascinert ham i trilogien han avslutter med albumet Lit.Lit er altså del tre i trilogien der Vi og Gud er de to foregående delene. Som på de to forrige albumene, kan det være vanskelig å båssette musikken, men kan vi ikke bare være enige om å kalle det elektronisk musikk? Knudsen har uansett – nok en gang i samarbeid med Lasse Marhaug – funnet en form som fungerer. Det er tight og effektfullt og fullt av stemninger og spennende elektroniske lydlandskaper. Han har litt færre musikalske samarbeidspartnere å støtte seg på på Lit, men det musikalske står ikke noe tilbake for det han gjorde på de to forrige platene.
Det som imidlertid først og fremst slår meg med Lit, er de åpenbare litterære kvalitetene albumet gjennomsyres av. Knudsen er forfatter, så sånn sett er det kanskje ikke så rart. Det er tolv korte noveller Knudsen har hugd og meislet ut. Låten Niko er et godt eksempel på akkurat det. Låten, eller novellen om du vil, er en poetisk og mørk livshistorie som topper seg i en vemodig slutt. Knudsen leser historien over dystre elektroniske klanger, lyder og stemninger som kler teksten perfekt. Man kan formelig fornemme og lukte salt hav og se for seg påler, trosser og kjettinger nede på havna.
Der Sverre Knudsen på Gud i stor grad kommenterte samfunnsspørsmål som opptok ham akkurat da, er Lit hakket mer innadvendt, personlig og poetisk. Skjønt helt svarthvitt er det ikke. I Denne veksten kommenterer han vårt evinnelige jag etter penger, samt kynismen til de som styrer: «Vi lærer oss å følge pengene; strekkoden/av tretti parallelle kjørefelt i samme retning/Men byttet parteres i lukkede rom/og de som spyler slaktegulvet/får fire nye år.» Det fins for så vidt flere eksempler på det, som i Akkurat herfra og i den låten som kanskje ligger nærmest en tradisjonell poplåt, Overalt.
Ellers har Sverre Knudsen alltid vært god på rim. Som i Rust: «Tiden er inne for enderim/For å knulle hverandre til lim/Tenke «synergi» og «team»/Kjøre i kø og svømme i stim.» Bruken av bokstavrim bruker han også med god effekt et par steder.
Men nok tekstanalyse nå! Her er det bare for den interesserte lytter å gi seg i kast med det foreløpig siste albumet fra Sverre Knudsen. Fordyp deg gjerne i alle tre albumene i kronologisk rekkefølge, slik man bør med trilogier. Hør etter likheter, se etter forskjeller. Det er et svært så fascinerende univers å dykke ned i.
Les også vår anmeldelse av Gud
