The Sideways
Can't wait to arrive somewhere
Bra, retro gitarrock uten særpreg
The Sideways har medlemmer fra Nordmøre, men har vært basert i Trondheim lenge før debutalbumet The Sideways kom i 2016. På oppfølgeren Can't wait to arrive somewhere er de igjen inspirert av 90-tallsindie, 60-tallspsykedelia, 70-tallspowerpop, postrock og shoegaze.
Jeg liker alle disse genrene. Men de fleste låtene på det nye albumet mangler det lille ekstra. Så som på åpningen på side A (ja, det er en vinyl-lp): Something New. Den har psykedeliske stemninger og fin veksling mellom akustiske og elektriske gitarer. Men selv etter tre gjennomlyttinger fester ikke melodien seg. Det er noe uforløst over låta. Den fengende Can't wait er bedre, og jeg liker godt orgelet.
Heldigvis er side B bedre. Den åpner med platas klart beste låt, Solan, som har et herlig refreng, gitarkaskader og fine kontraster mellom mykt og hardt. Jeg liker også godt Hiding in Plain Sight, som har tøffe gitarer à la deLillos' Tøff i pyjamas, og andresinglen I'll Be Gone, med underfundig tekst, tøff bass og powerpopgitarer.
De siste låtene glir over i hverandre på lp-en, men ikke på Spotify og TIDAL, der låtrekkefølgen er annerledes. Helt til sist får vi balladen The End, som "ender" i peisknitring og en rolig instrumental spilt på tråorgel.
The Sideways har etter min mening de aller beste forbilder, og deres retro sound har nok et publikum. Men bare halvparten av sangene på Can't wait to arrive somewhere holder en høy standard. Bandets musikk er veldig "vanlig" og skiller seg lite ut fra andres. Så jeg håper at det løsner for The Sideways på den tredje plata.
Jeg liker alle disse genrene. Men de fleste låtene på det nye albumet mangler det lille ekstra. Så som på åpningen på side A (ja, det er en vinyl-lp): Something New. Den har psykedeliske stemninger og fin veksling mellom akustiske og elektriske gitarer. Men selv etter tre gjennomlyttinger fester ikke melodien seg. Det er noe uforløst over låta. Den fengende Can't wait er bedre, og jeg liker godt orgelet.
Heldigvis er side B bedre. Den åpner med platas klart beste låt, Solan, som har et herlig refreng, gitarkaskader og fine kontraster mellom mykt og hardt. Jeg liker også godt Hiding in Plain Sight, som har tøffe gitarer à la deLillos' Tøff i pyjamas, og andresinglen I'll Be Gone, med underfundig tekst, tøff bass og powerpopgitarer.
De siste låtene glir over i hverandre på lp-en, men ikke på Spotify og TIDAL, der låtrekkefølgen er annerledes. Helt til sist får vi balladen The End, som "ender" i peisknitring og en rolig instrumental spilt på tråorgel.
The Sideways har etter min mening de aller beste forbilder, og deres retro sound har nok et publikum. Men bare halvparten av sangene på Can't wait to arrive somewhere holder en høy standard. Bandets musikk er veldig "vanlig" og skiller seg lite ut fra andres. Så jeg håper at det løsner for The Sideways på den tredje plata.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>