Det er en evig forbannelse å være et band som er begrenset av sin egen fanskare. Å stadig utforske nye musikalske horisonter er ofte svært viktig for å opprettholde bandets egen integritet og verdighet. Unge og ambisiøse musikere trekker ofte frem at musikken deres skal bli utgitt ufiltrert. Rått og ekte.

Å holde en slik tankegang i live etter x antall år kan være en utfordring for et band som Pixies, etter storhetstiden deres på 90-tallet skapte en bølge av prog-rock og grunge. At Pixies i det hele tatt slipper ny musikk i 2019 er en god nyhet, men bør man i alle tilfeller feire ny musikk fra band med storhetstiden lagt bak seg?

Beneath the Eyrie markerer seg som album nummer tre etter sin siste gjenforening. Etter de to albumene, 2013s Indie Cindy og 2017s Head Carrier, er de nok en gang klare for å prøve på ny. Man sier at alle gode ting er tre, men gjelder det også det dårlige?

Det som skilte Pixies ut fra mengden var den særegne tilnærmingen til det bisarre, enten det var i tekst eller stil. Her er det en god blanding. Sangene har nok krydder til å holde lytteren investert. På In the Arms of Mrs. Mark of Cain, blir man sugd inn i mystiske historiefortellinger, som preger store deler av platens tematikk. Den setter tonen og setter opp førstesingelen On Graveyard Hill med et sterkt samspill mellom bass og gitar som dundrer over historien om magi og forbannelser.



Den sære historien om Catfish Cate beviser at det er givende å bruke tiden på å sette seg inn i tekstene. Problemet ligger ikke i melodi eller tekst. Pixies har rett og slett blitt nokså forutsigbare. Ready for Love er en laber kjærlighetslåt som ikke byr på annet enn smertefull middelmådighet.

Mytologifortellingene står i sentrum. Silver Bullet og Bird of Prey bruker musikken effektivt for å fremheve mystikken. Det er heller Francis’ egen stemme om ikke passer inn. St. Nazaire derimot hiver seg løs med intense trommepartier og spesielt her viser Francis seg fram fra sin beste side, når han får skrike løs og man kan føle energien ose rundt.

Pixies bruker skitne gitarer og returnerer tilbake til gode gamledager på Long Rider som viser energien bandet er kjent for. Selv om den ikke byr på noe spesielt nytt, er den en velkommen sang i repertoaret. Los Surfers Muertos, sunget av bassist Paz Lenchantin er en særegen låt som skiller seg ut med en dypere, dystrere Ladytron-aktig vokal.

Tekstene byr på spennende innsikt i en mer dyster Pixies-verden, med fortellinger om blant annet et fiskemenneske og dueller i mørket. Sammenhengen mellom tekst og melodi er tvunnet godt sammen for å skape samhold, men dette kom på bekostningen av dybde. Ideene presentert er interessante, men med låtenes magre 2-4 minutter, er det lite rom for å videreutvikle historiene videre … og det er synd.

Stort sett fungerer Pixies i å ha skapt en sammensatt prosjekt, uten nok innhold til å fylle tomrommene som legges igjen av de uferdige ideene som aldri får tildelt nok tid til å bli utvikle seg til noe storslått.