1968 – et myteomspunnet år i vår historie. For mange symboliserer det kamp for fred, pasisfisme, frihet, likestilling, klassekamp, intellektuell frihet og flower power. I andre sammenhenger har det dannet begreper som kanskje ikke er like positivt ladet, sånn som f.eks. begrepet «68er-generasjonen». Noen – inkludert Moddi - mener flere som kjempet på barrikadene den gangen bare ble interessert i å mele sin egen kake når de kom i ledende posisjoner: «Where you once kept compassion/you now keep your pearls».

Uansett hva man måtte mene om året 1968 og begrepene rundt, det er energien, drivkraften og ikke minst framtidshåpet fra 1968 Moddi har lyst til at vi skal gjenskape. Det gjennomsyrer tekstene på den nye plata Like In 1968, og også i coverbildet får vi et frampek: Det er et bilde av en patron med rosemaling på. En parallell til blomster i geværpipene.

Håpet finnes der. Gjennom brosteinene gror det blomster både i direkte og overført betydning: «Flowers speak/louder than guns/beneath the cobblestones», synger Moddi i åpningslåten. Og om det kanskje synes å gå sakte, så må man bare tro at det går framover, smått om senn.



Det er riktig å si at Moddi delvis fortsetter med samme tema som på Unsongs. Vi kan f.eks. trekke paralleller mellom Kate Bush-låten Army Dreamers og Moddis egen låt Kriegspiel. Hva er det egentlig vi kriger for, hva er vitsen med at så mange menneskeliv går tapt, mens ledere røyker sigarer og snakker om «gode bomber»?

Det er nå tre år siden Moddi ga ut sitt forrige album Unsongs, et album der han framførte sanger som av ulike grunner har blitt sensurert av myndighetene i de respektive hjemlandene. På Like In 1968 er Moddi tilbake som låtskriver. Bak seg har han bl.a. de dyktige Trondheimssolistene som også var med på Unsongs og på deler av den etterfølgende turneen. Albumet er godt produsert av Hasse Rosbach. Rosbach er også sterkt delaktig på den musikalske siden. Han trakterer en hel liten haug av instrumenter på albumet.

Det er mange glitrende musikalske øyeblikk på plata, men jeg har lyst til å nevne tre spesielt. Det er tre etterfølgende låter. Det er New Dawn med fantastisk vokalbidrag fra Hollow Hearts-vokalist Ida Løvheim. Det andre er kanskje det vakreste musikalske innslaget, 12.7. Det er en aldeles nydelig miks av Moddis hviskestemme, akustisk gitar, fiolin og sag. Sag som instrument er høyst undervurdert! It’s Back er en medrivende låt, hvor Moddi synger så engasjert som bare han kan. Den musikalske drakten kan minne litt om Dylan fra Desire-plata. Det er kassegitarer og en aldeles vill felesolo!

Moddi har lykkes godt i å lage et album til ettertanke. Et album som påpeker at vi lever i dystre tider: «Sometimes it feels like things/have never been this bad:/an occean full of waste/a president gone mad.», men at det heldigvis fins håp. Ut av asken kan vi bygge nytt og begynne på ny frisk. Noe som godt oppsummeres i låten Dawn: «Rise up from the ashes/seedlings of freedom/We’ll walk into a new dawn/into the light».

Det er på tide å bruke ordene som våpen. På Like In 1968 har Moddi på en utmerket måte gitt oss et spark bak og et ønske om at vi engasjerer oss og våkner opp:
«Wake up! This is deception/Start using words/that makes sense/Language’s a weapon/it’s time to fight back».


1.november legger Moddi og co ut på turné. Sjekk turnelista her