Musikken til Alex Giannascoli er omtrent like snodig som artistnavnet (Sandy) Alex G, der den konstant beveger seg mellom fengende indiepop og forvrengte soniske eventyr i tåkete lydlandskap. I denne verdenen er det barnslige blandet med det mørke og det sentimentale. Kassegitar og robotstemmer finner plass ved siden av hverandre. Det tvetydige ligger til grunne for lytte-opplevelsen. En følelse av nostalgi som aldri understrekes, men motstrides.

På denne måten kan selve tittelen - House of Sugar - også antyde et barnslig drømmested på den ene siden, men det vekker samtidig assosiasjoner til ubehagelige forestillinger av konsum og egoisme - en konnotasjon som heller ikke albumcoveret avskriver. Skildringen av en isdanser fryst i positur, omgitt av insisterende fargetoner i rosa, blått og lilla. Kanskje en eldre kvinne kledd i sin tidligere konkurransedrakt, der hun liksom gjenopplever en falmet storhetstid, hvor hun tviholder på drømmene om en tidligere versjon av seg selv.
Drømmer - uansett perspektiv - er Alex G sitt musikalske territorium.

Låt for låt får man inntrykket av å bevege seg i ulike rom, innredet av Alex G sine historier og perspektiver. Noen tar form av sentimentale og personlige viser, mens andre virker som kollasjer av bilder og stemninger satt til livs av psykedeliske gitartoner og dronete strykere, prosesserte trommerytmer, surrealistiske vocoder-fordreininger og vokalharmonier, så vel som tykke og tynne tepper av synth-piano. De foregående albumene til Alex G har presentert en eventyrlysten låtskriver, men den tidligere eksperimenteringen har ikke virket like utbredt som den gjør nå. Der debutalbumet Beach Music nikket anerkjennende mot 90/00-tallets indie- og alternative rockemiljø, tok oppfølgeren Rocket retningen mer mot country og americana (riktignok med noen drøye ekskursjoner - her også ledet av bl.a. vocoder og bisarre interludier). I House of Sugar er godteposen rett og slett blandet på kryss og tvers med alle disse stilene.



Det sure, søte, bitre og salte kombineres fra første øyeblikk i åpningssporet Walk Away, som truer med å smelte bort allerede før melodien har satt seg. Tekstlinjen repeteres gjennomgående over en kakofoni av fjerne vokalharmonier og melodier som skifter mellom å spille forlengs og baklengs: “Someday I’m gonna walk away from you/ Not today, not today.” Sannsynligvis kommer protagonisten aldri til å gi slipp, og den bittersøte melodien understreker håpløsheten i utsagnet.
Den søvngjengeraktige naturen i musikken er representativ gjennom albumet, men aldri fullstendig dominerende. I låter som Hope, In My Arms og Crime kanaliseres Elliott Smith i akustisk strømming og sentimentale fortellinger om tap, begjær og løgn. Bruken av rom og tempo i disse låtene er en effektiv motsetning til de mer insisterende, til tider klaustrofobiske instrumentale sporene. Sammen skaper de en følelse av handling og refleksjon.

Miksingen på House of Sugar legger lydbildet i en fin posisjon, midt mellom røffe soveroms-demoer og polerte studiomikser. Den akustiske gitaren er lett og luftig, men samtidig intim og varm. Vokalen til Alex G er aldri tett på. Sammen med instrumentene høres det mest ut som han sitter et sted i hjørnet av rommet og synger. Det gir musikken et slags live-preg, tross alle de ulike lagene av instrumenter som tidvis flyter inn og ut av stereo-miksen.

Låten som kanskje best fanger det helhetlige bildet av albumet er singelen Gretel, hvor det kjente Grimm-eventyret om Hans og Grete fortelles fra perspektivet til Grete, der hun har rømt fra heksen og pepperkakehuset (“It’s calling me back/house of sugar”) og forsøker å kjempe mot tiltrekningskraften fra den umiddelbare nytelsen av alt godteriet som finnes der borte (“I don’t wanna go back/nobody’s gonna push me off track/I don’t wanna be this/good people gotta fight to exist”).
Fråtsing er ikke bra, okay? Ok.

Temaene om fråtsing, begjær og generelt besatt oppførsel er tilstede gjennom hele albumet, uten at Alex G nødvendigvis retter fingeren mot oss som lyttere. På mange måter kan det virke mest som en form for selvransakelse. Avslutningssporet SugarHouse oppsummerer konflikten (“Feels like I’m only waiting/for another chance to play the game”), hvor det er en aksept for at jakten på den umiddelbare og søte gevinsten aldri lønner seg i lengden (“I wanna be there with you somehow/But the SugarHouse calling my bluff”), men det er for fristende til å la være å prøve. Sangen er tatt fra en live-innspilling, og er effektiv som et avslutningsnummer. Etter ferden gjennom den sentimentale drømmeverdenen til alex G, i et puslespill av pop, indie-folk, country og psych, møtes vi i publikum for å puste lettet ut. La oss ihvertfall nyte denne kvelden sammen.

House of Sugar er kanskje ikke et bona-fide mesterverk, men det er definitivt en av årets beste i sin sjanger. Fans av Indie- og alternativ pop/rock vil finne mye å glede seg over i dette albumet, og eventyrlystne ører kan få lov til å fråtse i lyder - fra start til slutt.