Det er ikke alle band forunt å ha funnet en musikalsk oppskrift som bare gir og gir og gir. Cult of Luna har med sin kompromissløse, tunge og hardtslående post-metal levert bunnsolide album siden 2001, og selv om mye har skjedd siden den gang er det ingen tvil om at bandets DNA er intakt også i 2019. A Dawn to Fear glitrer med noen av de sterkeste kuttene bandet har sluppet per dags dato, og viser at oppskriften Cult of Luna bruker, tar sine ingredienser fra Sareptas krukke.

De to singlene The Silent Man og Lay Your Head to Rest har ikke akkurat dempet forventningene til svenskenes niende fullengder, og fungerer også utmerket som de to åpningssporene på plata. Lista legges virkelig høyt for fortsettelsen, uten at den blir antiklimatisk. At sistnevnte singel er platas korteste kutt på bare seks og et halvt minutt vitner også om at bandet fortsatt kjører på med langdryge og rifftunge partier, med en streit, men hard trommegroove i bunn. A Dawn to Fear klokker til slutt inn på en time og tjue minutter, og er med det bandets lengste album noensinne. Om man ikke slår sammen Vertikal I & II da.



Det beste med plata, og bandet for øvrig, er den enorme teften for gode melodier, som hele tiden ligger til grunn i låtmaterialet. Man finner dog et unntak i albumets roligste låt, We Feel the End. Det er en ganske kjedelig låt i seg selv, og selv om den funker greit som et rolig mellomspill i en hardtslående plate, så burde den hatt en sterkere vokalmelodi for å kunne stå på egne bein. Drøye syv minutter er også litt i lengste laget for en slik låt, som nok dermed blir hoppet glatt over av flere enn meg.

Blytunge Nightwalkers, som har blitt spilt flittig i deres seneste live-set, er derimot Cult of Luna akkurat der vi vil ha dem. Låta er bygget opp på en upåklagelig måte, med partier som er akkurat så lange som de bør være, og trommer som hele tiden holder deg på tå hev. Albumets aller sterkeste låt følger rett etter, da Lights on the Hill er bunnsolid håndverk fra en ende til den andre. Med en nesten fem minutter lang intro begynner utålmodigheten så vidt å gripe tak i det låta blomstrer inn i en nydelig melodi. Herfra og ut er låta som en feiring å regne. Femten minutter uten et eneste kjedelig øyeblikk. Da får det heller bare være at neste låt er nevnte We Feel the End. De to siste sporene på plata, Inland Rain og The Fall er på sin side utmerket som avslutning, og førstnevnte glir meget pent inn i sistnevnte. The Fall vokser for øvrig ved hvert lytt.

Jeg kan forstå om noen ikke har tålmodighet til å sette seg inn i Cult of Luna, langdryge post-metal låter er ikke for alle, og det er greit. Det er kanskje heller ikke deres sterkeste album, men det sier mer om katalogen deres enn denne utgivelsen. Allikevel er det deilig å se at Cult of Luna klarer å holde seg interessante uten å gå på akkord med egne prinsipper og uten å skulle utfordre sjangeren på en eller annen pretensiøs måte. Det er også interessant hvordan det er de fire låtene som går over ti minutter som er de aller sterkeste på albumet. Cult of Luna er best når de tar seg god tid, og når de lar låtene blomstre inn i massive epos-liknende stykker.

Cult of Luna har fortsatt til gode å skuffe meg, og de gjør det heller ikke nå.