Tidligere CLMD-medlem Carl Louis hadde noe han måtte utrette. Bruddet etterlot ham et hav av muligheter der han fant seg mest komfortabel mellom den kommersielle scenen og undergrunnen.

Suksessen med debut EPen Telescope og samarbeidet med artister som ARY, Frøder og Ingrid fra Highasakite, har vært med på å definere hans nåværende lyd. Silent Soldier er Louis’ mest overbevisende utgivelse så langt og baner veien for noe svært lovende innen norsk pop-og elektronikamusikk.

Det er tydelig at Louis’ lager fengende popmusikk, men han klarer å oppnå en god balanse mellom å bruke oppskriften på fengende, radiovennlig musikk uten at låtene mister for mye kompleksitet og sjel. Enkelhet er ofte det beste, så lenge artistens hensikt skinner gjennom musikken.

Den er kanskje ikke like eksperimentell som Røyksopp eller har den samme livsgnisten som Empire of the Sun, men Louis formidler allikevel en troverdig fremførelse. I motsetning til tidligere prosjekter, står Louis selv bak vokalen denne gangen. Med en dempet røst, passer den godt inn blant de kalde omgivelsene på Silent Soldier.

Spesielt merkes den oppdaterte lyden på den fortreffelige The Enemy som umiddelbart setter albumets tone og beviser Louis’ evne til å konstruere en fulltreffer av en elektro-pop-sang. Tilstanden skifter til noe lystigere på Nightride som implementerer et jamrende refreng blant enkelt gitarspill. Her viser artisten en mer forenklet side av musikken sin. Melodien er simpel og er utnytter ikke potensialet til det som ellers kunne bygget seg opp til et mer dramatisk klimaks.



Something Better er noe bedre. Den lekne klangmelodien skaper en livlig harmoni mellom de forskjellige partiene i låten, som også holder seg innenfor kalde territorier.
På tittelsporet Silent Soldier glir Louis’ vokal godt sammen med det tomme landskapet i bakgrunnen, mens den følelsesladde Shadows er også verdt å merke seg.

A Day in the Sun er akkurat som tittelen tilsier- en frisk låt som fanger gleden av å bade i solen på en skyfri dag. Den lyse tonehøyden på synthen høres nesten ut som den forsøker å etterligne fuglekvitter. Sangen er vakker og står i kontrast med albumets ellers kjølige virkemidler.

Selv om Silent Soldier er musikk som passer både utenfor og innenfor klubbscenen, viser Louis at han har mer å by på. Sun/Rain er noe mer eksperimentell klubbmusikk som fokuserer mindre på tekst og mer på rytme, som minner om noe Caribou kunne produsert.

Den feilplasserte The Enemy (Acoustic) kunne heller vært egnet som et bonusspor sluppet separat ved siden av. Selv om originalen var fantastisk, blir den «akustiske» versjonen strippet for særegenheten som gjorde originalen så spesiell. Selv om den forsøker å fremme en mer sårbar side av teksten, tar Louis’ stemme vekk noe fra den vakre pianoballaden som ville stått bedre alene uten vokal, isolert fra resten av pop-elementene. Den blir en noe ubekvem avslutning på et ellers sterkt album.

Det som er så flott med Silent Soldier er at Carl Louis klarer å lage den ene minnerike sangen etter den andre. Prestasjonen her er imponerende, og med mer tid å vokse på, vil han definitivt overaske igjen.