Gjett om Marion Ravn (hun har til og med gått tilbake til norsk artistnavn) overrasker på det nye albumet sitt, Mellom disse 4 vegger.

Men burde jeg egentlig bli overrasket? Vi snakker tross alt om en kvinne som i en alder av 15-16 stod foran Ahmet Ertegun (google ham hvis du ikke vet hva jeg prater om) og gjør en opptreden on the spot, sammen med daværende makker Marit Larsen i M2M. På bakgrunnen av denne opptredenen fikk de platekontrakt med Atlantic.

Da hun var 21 gjestet hun på Bat Out of Hell 3 med Meat Loaf og sang den kvinnelige rollen i hitsingelen It’s All Coming Back To Me Now. På den etterfølgende turneen gjestet hun ikke bare på denne låten under konsertene, hun holdt også solokonsert som oppvarmingsartist før Meat Loaf kom på scenen. Det tar guts!

Og da Atlantic satset på henne som soloartist ga hun ut en video full av nakne mennesker. Så det burde kanskje ikke overraske over at hun nå gjør noe du ikke helt hadde ventet av henne.

Men Marion Ravn på norsk fungerer som bare det. Og det har blitt en trend igjen at norske artister synger mer og mer på norsk. Det er ikke til å legge skjul på at det låter tross alt mer ærlig og nært når man gjør det. Nå skal en selvsagt være forsiktig med å påstå at alt på platen er selvbiografisk, men Marion har i intervjuer sagt at dette er henne på sitt mest nakne og ærlige.

Og Marion kommer særdeles bra fra det. Ok, det er enkelte plasser hvor jeg ikke synes melodien ikke helt passer til teksten, det er også noen litt anstrengte allegorier her, men når man får melodier som singelen Fritt Fall lar jeg det glatt passere.

Herregud for en låt! Den begynner forsiktig, men så tar den løs så til de grader! Det er som om The War on Drugs skulle skrevet en låt på norsk, så bra er det.



På Tyv maler hun tekstmessige bilder som Kari Bremnes ville sunget med stolthet. Svømmer har også en herlig naiv billedbruk i teksten, og med oohh-ingen og hey-ingen i roots-landskapet lydbildet bygger opp, har vi noe Claudia Scott ville gitt høyrearmen sin for.

Høsten er også en herlig sak, som glatt kunne hørt hjemme hos Janove Ottesen, men uten at Marion kopierer ham, altså. Det er bare noe med orgelarrangementet bak syngingen av refrenget «Ååååå, ta meg med» som gir det inntrykket. (Det er forøvrig han som har skrevet den glitrende Fritt Fall på dette albumet)

Jeg fryktet at albumet skulle bli et album fylt med bare ballader, men albumet har et ganske variert musikalsk uttrykk, selv om det blir litt for mange rolige spor på slutten. Kudos til produsent Olaf Gustavsson som har malt fram et fint og svært passende lydbilde på de fleste låtene.

Et annet høydepunkt, både tekstmessig og melodiøst er Ikke deg, som hun synger med CC Cowboys’ Magnus Grønneberg, som hun antagelig ble kjent med da hun deltok i Hver Gang Vi Møtes på TV2. Det er mulig jeg liker den så bra fordi setningen «hun er ikke deg» treffer meg personlig midt i solar pleksus for tiden, men det er jo slik musikk er til for!

Marion synger også som en gudinne, som vanlig, og når musikken sitter så bra som dette er platen en overraskende vinner hos meg. God popmusikk i høstmørket! Gratulerer, Marion! Dette kan du være stolt over.