Starcrawler
Devour You
LA-rockere med herlig oppfølger
Los Angeles-bandet Starcrawler følger opp den lovende selvtitulerte debuten fra 2018 med et nytt godt album. Devour You, som utgis på Rough Trade Records, er full av trøkk og entusiasme fra start til mål.
På Devour You har bandet hyret Nick Launay (Nick Cave, L7, Yeah Yeah Yeahs) som produsent. Målet var å fange bandets liveuttrykk på plate. Jeg har ikke sett Starcrawler live, men kan tenke meg at det er en stor opplevelse. Launay har uansett klart å skape en hardere utgave av Starcrawler, men uten at bandet har mistet finessene og de gode melodiene som vi fikk flere smakebiter av på debutalbumet.
I front for denne energiske kvartetten finner vi vokalist Arrow de Wilde. Hun fremfører låtene med kraft og er helt rå i måten hun formidler tekst og melodi på. Men også gitarist Henri Cash er sentral i Starcrawlers prestasjoner. Han pøser på med lekre gitarriff og tilfører låtene en ekstra dimensjon. Så må også trommeslager Austin Smith og bassist Tim Franco nevnes som musikere som bidrar til at Starcrawlers låter låter så bra som de gjør.
Det Starcrawler gjør er derimot ikke på noen som helst måte oppsiktsvekkende. Det er enkelt og greit bra rock´n roll! De kan minne litt om tidlig PJ Harvey, men også om 70-tallsbandet The Runaways. Og har du sansen for nyere band som for eksempel Ex Hex og The Nude Party, vil du også falle for Starcrawler.
Devour You er mer variert og har en bedre produksjon enn forgjengeren. Men det er ikke bare Launay som skal ha æren for det. Musikerne har selv utviklet seg de fire-fem årene bandet har eksistert. Timingen og samspillet sitter bedre, og de viser fram et bredere spekter i låtene.
Her er noen virkelige perler: Lizzy er en tøff åpning som følges opp av glimrende Bet My Brains. Så det melodiøse og boogie-aktige i Home Alone og snevet av poprock i No More Pennies. Deretter drivet i Hollywood Ending og det suggerende i She Gets Around.
Mot slutten mister Devour You litt av glansen. Ikke slik å forstå at det blir direkte kjedelig, bare litt mindre interessant. Alt i alt er dette likevel en solid oppfølger fra en band det blir spennende å følge med på videre.
Bandets hjemmeside her
På Devour You har bandet hyret Nick Launay (Nick Cave, L7, Yeah Yeah Yeahs) som produsent. Målet var å fange bandets liveuttrykk på plate. Jeg har ikke sett Starcrawler live, men kan tenke meg at det er en stor opplevelse. Launay har uansett klart å skape en hardere utgave av Starcrawler, men uten at bandet har mistet finessene og de gode melodiene som vi fikk flere smakebiter av på debutalbumet.
I front for denne energiske kvartetten finner vi vokalist Arrow de Wilde. Hun fremfører låtene med kraft og er helt rå i måten hun formidler tekst og melodi på. Men også gitarist Henri Cash er sentral i Starcrawlers prestasjoner. Han pøser på med lekre gitarriff og tilfører låtene en ekstra dimensjon. Så må også trommeslager Austin Smith og bassist Tim Franco nevnes som musikere som bidrar til at Starcrawlers låter låter så bra som de gjør.
Det Starcrawler gjør er derimot ikke på noen som helst måte oppsiktsvekkende. Det er enkelt og greit bra rock´n roll! De kan minne litt om tidlig PJ Harvey, men også om 70-tallsbandet The Runaways. Og har du sansen for nyere band som for eksempel Ex Hex og The Nude Party, vil du også falle for Starcrawler.
Devour You er mer variert og har en bedre produksjon enn forgjengeren. Men det er ikke bare Launay som skal ha æren for det. Musikerne har selv utviklet seg de fire-fem årene bandet har eksistert. Timingen og samspillet sitter bedre, og de viser fram et bredere spekter i låtene.
Her er noen virkelige perler: Lizzy er en tøff åpning som følges opp av glimrende Bet My Brains. Så det melodiøse og boogie-aktige i Home Alone og snevet av poprock i No More Pennies. Deretter drivet i Hollywood Ending og det suggerende i She Gets Around.
Mot slutten mister Devour You litt av glansen. Ikke slik å forstå at det blir direkte kjedelig, bare litt mindre interessant. Alt i alt er dette likevel en solid oppfølger fra en band det blir spennende å følge med på videre.
Bandets hjemmeside her
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>