Oberst slapp sin selvtitulerte EP i 2015, men med unntak av noen konserter i ny og ne har det vært stille. Bak kulissene har det imidlertid vært aktivitet og nå har de nylig sluppet debutalbumet Paradise på Indie Recordings.

Siden sist har produksjonen tatt noen solide steg opp og Oberst produserer denne gangen et mer modent uttrykk. Dette har heldigvis ikke gått på bekostning av de særegne elementene i musikken deres. Den romslige produksjonen gir faktisk bandet enda mer plass til å utfolde seg på. Paradise er på alle måter et gjennomarbeidet album med et detaljnivå som gir stadig nye opplevelser av låtene.

Bandets sjangerblanding bidrar også til at man lar seg friste til stadig nye gjennomlytt. På en sømløs måte skaper Oberst en særegen miks av hardcore, metall med post- og progelementer som smelter sammen til et unikt uttrykk. På toppen av det hele ligger det en imponerende og intens vokal som bidrar til å skape melankolske, men samtidig kontante låter.

Oberst står trygt plantet i dette uttrykket. De bygger opp atmosfærer og skaper en ulmende og pressende stemning i låtene. Albumet har dessuten en gjennomgående og ubeskrivelig nerve i låtene. Særlig måten de kontrasterer massive eller intrikate trommer med rolige og luftige gitarmelodier bidrar til å skape dette oppslukende og trykkende lydbildet.

Mye takket være denne kombinasjonen står låter som Fiends og Goddess igjen som noen av de bedre fra albumet. Midtveis i Fiends suppleres dessuten det svevende lydbildet med en gitarsolo som hever låta ytterligere, før det brått bryter sammen og går tilbake til låtens hovedriff. Enkelt og herlig effektfullt.



Goddess følges av albumets beste låt, Parting. Her viser Oberst seg fra sin mer såre side med nydelige melodier over det stemningsfulle lydbildet. Alt toppes til slutt av gjestevokal fra Ponette som man skulle ønske det var mer av.

Albumet avsluttes med låten Pillar som på mange måter viser bandets bredde. Intrikate instrumentale partier, et driv som veksler mellom å være fremover- og bakoverlent og luftige og atmosfæriske lydbilder.

Tekstuniverset på albumet er et kapittel for seg selv og fortjener en dypere gjennomgang enn det jeg gir her, men det er verdt å ta seg tid til tekstene. Tekstene ekspanderer bandets musikalske univers til noe enda større og oppslukende og gir albumet enda mer å spille på.

Både det instrumentale og lyriske vekker noe i deg og det er vanskelig å gi seg når man først har forvillet seg inn.

Med sjangermiksingen balanserer bandet på mange måter på en knivsegg. Måten de utfordrer sjangrene på er en av deres fremste styrker, men samtidig kan nettopp denne kreative utfoldelsen få sjangerpurister til å rynke på nesen.

Til gjengjeld gjør dette at de har en rekkevidde utover snevre sjangerdefinisjoner. De er et band som vil lokke til seg lyttere på vidt forskjellige grunnlag.

Nok om det.

Det du trenger å vite er at Paradise ganske enkelt er en imponerende platedebut du absolutt bør vie tid til.