Etter gjennombruddet Kaputt i 2011, gikk frontmann Dan Bejar litt tilbake til røttene på 2015s Poison Season, mens 2017s ken utforsket urørte elektroniske territorier. Det er ingen overdrivelse at Bejar er en mester i å kontinuerlig fornye lydbildet sitt ved å endre sjanger og gå fra fult band til hel-digitalt. På Destroyers splitter nye plate, dykker Bejar ned i en atmosfære som til dels deler de karakteristiske pregene som gjorde Kaputt så gjennomført som den var, uten å være en ren etterfølger. Ideene på Have We Met er ferske og leverer en samling melodier med rom for ettertanke.

Det er interessant hvordan førstesingel Crimson Tide skiller seg ut blant mengden med sine basstunge riff og lag-på-lag med melodiøs oppbygning som en kjele full av blandede godsaker. Bejar, som kjent for sin karakteristiske og poetiske skrivemåte, plukker ut observasjoner- meningsfulle eller ikke- for å skape en mystisk effekt. I intervjuer forteller han at den hyppige bruken av ordet «you» (deg) ikke nødvendigvis refererer til lytteren selv, men heller en slags parallell personlighet av ham selv. «You watch the blonde make mincemeat out of the brunette”. Det er absurd, men det er det slike linjer som etterlater det største inntrykket.

Med tematikk inspirert av vår teknologiske hverdag, føles det passende at mesteparten av platen er spilt inn digitalt og tar i bruk synth, og falske trommer, som Bejar selv kommenterer på Cue Synthesizer. Teksten og melodien etablerer en groove som bare vokser hver gang man lytter på den. Selv om den ikke passer like godt inn, er den unektelig fengende.



Grunnen til at Destroyer har klart å holde seg så friskt over årene er at Benjar og co. alltid klarer å skape troverdighet med musikken deres. Verdenen de skaper suger deg inn og slipper sjeldent tak. Der Kaputt var lystig og varm, er Have We Met kaldere og tyngre. Både Kinda Dark og The Television Music Supervisor gir plass blant tekstene og får utrykt dybde. Særlig sistnevnte og den instrumentale Have We Met deler den samme verdensrom-aktige, eksistensielle følelsen av å sveve avgårde i et mørkt hav av stjerner og vakker tomhet som på Bay of Pigs.

Siden gitaren og saksofonen tar seg en liten pause, kan denne platen polarisere fans av Bejars tidligere materiale. Det er færre sterke enkeltøyeblikk, men Have We Met sin styrke kommer ikke nødvendigvis fra sangene hver for seg, men albumet som en helhet. The Raven, for eksempel, trår i familiære fotspor og høres ut som den kunne komme rett fra ken. Allikevel overbeviser Destroyer med sitt nye lydbilde, spesielt på The Man in Black’s Blues. Behagelige bass-og harpetoner geleides gjennom et luftig landskap som kunne kommet fra Kaputt.

Selv om Destroyer byr på færre soloer og minnerike riff, har de klart å oppnå den prestisjefulle akten å begi seg ut i det ukjente, sannsynligvis fult klar over at ikke alle ville bli fornøyde med utgivelsen. Det samme fyrverkeriet av eufori som tidligere er savnet, og dette er ingen utgivelse man setter på uten videre. Den krever riktig tankesett. Ja, det er ingen Kaputt, men som et enkeltprosjekt, er Have We Met mer enn bare en god plate, men et artistisk ståsted der artisten har gitt seg selv frie tøyler til å eksperimentere uten hemninger. Av denne grunn, fortjener den definitivt din oppmerksomhet.

Spiller på Blå 28. april.