Sløtface gjorde stor suksess med debutalbumet Try Not to Freak Out tilbake i 2017. Nå er de tilbake med sitt andre album, Sorry for the late Reply. Ventetiden er ikke noe å beklage når Sløtface gir oss såpass velformulerte skildringer av livet som dette.

You could be hard enough
Sløtface holder ingenting igjen når de åpner albumet med å proklamere «Why be good enough when you could be a success». Selv om dette handler om presset for å være best når man tilhører en marginalisert gruppe er det også en morsom kobling til at bandet vant Spellemannsprisen med sitt første album.

Som en perfekt kontrast til den oppjagede S.U.C.C.E.S.S. avslutter albumet med den rolige pianoballaden Crying in Amsterdam (Revisited). Mellom disse ytterpunktene tar Sorry For the Late Reply oss gjennom ærlige beskrivelser om alt fra klimakrise, indre konflikt om å være amerikansk statsborger, ny kjærlighet, livet etter kjærligheten og ikke minst hverdagslig selvbedrag.

Vokalist Haley Shea inntar observatørrollen i eget liv og noterer på et nøkternt, men allikevel nært vis, hvordan man om igjen, og om igjen, lurer seg selv i låten New year, new me; livet etter et brudd i låten Stuff; og hvordan man, til tross for å vite bedre, ikke gjør nok med verken eget liv eller klimakrisen.



New year, new me
Bandet har selv uttalt at de denne gangen har forsøkt å ta et steg tilbake i låtskrivingen og ikke fylle alle tomrom med for mye detaljer. Det lykkes de bra med og riffene føles både mer gjennomtenkte og naturlige.

Låtene får dessuten et større særpreg av det som føles som en mer organisk oppygging. Heldigvis krydres det fortsatt med friske nyanser og interessante detaljer. Derfor oppdager man stadig opp nye sider av låtene.

Tekstene bærer også preg av det nedstrippede uttrykket med korte, enkle og tilsynelatende konkrete formuleringer. For selv om tekstene ved første gjennomlytt kan fremstå litt enkle formulerer Shea seg på en smart og mangefasettert måte. Dermed er det lett å tolke strofene i på mange ulike måter, og det er like lett å tillegge låtene egne betydninger.

Kvartlivskrise
Selv om flere av låtene beskriver sidene av seg selv man gjerne skulle vært foruten er det en underliggende optimisme i all resignasjonen. Kvartlivskrise er kanskje ikke et like etablert begrep som midtlivskrise, men Sløtface setter på mange måter ord på denne tilstanden av å føle seg fortapt selv om man vet så uendelig mye bedre. Telepathetic, New Year, New Me og Static poengterer også dette og seiler alle opp som høydepunkter på albumet.

Av høydepunkter kommer man heller ikke unna Stuff. Med herlig melankolsk driv, nydelig koring og en av de beste fortellingene på albumet sniker den seg inn i hjernebarken, og er nok et godt eksempel på hvor dyktige Sløtface er til å lage låter du vil sette på repeat.



Sterk produksjon
Det nedstrippede uttrykket får dessuten god hjelp fra den solide produksjonen, signert Odd Martin Skålnes. Enten de er på sitt såreste, som på Luminous, eller på sitt mest frenetiske, som på Crying in Amsterdam, er lydbildet luftig uten å bli utvasket. Det er særlig når bandet veksler mellom ytterpunktene slik som på Laugh at funerals at man innser hvor godt låtene er skrudd sammen.

Med å holde fast på det beste fra debuten og samtidig tørre å utfolde seg har Sløtface med Sorry for the late Reply laget et meget imponerende andrealbum. Samtlige låter forsterker låtkatolgen og forsvarer alle godord som er sendt bandets vei.

Det er vanskelig å ikke la seg imponere av albumet, og med et så sterkt album peker alle stjernetegn mot at Sløtface vil fortsette oppover mot stjernehimmelen.

For si det med deres egne ord: «Why be good enough when you could be a success»?