Etter fem lange år, er Kevin Parkers Tame Impala tilbake. Etter gjennombruddet Currents, nådde Parker høyder han selv neppe kunne sett for seg. Plutselig var Tame Impala et prosjekt/band som alle hørte på. Den psykedeliske blandingen mellom pop og synth var lett tilgjengelig og banet veien for mye av musikken vi hører i dag. Med berømmelse kommer det selvsagt forventninger. På den ene siden har du fanskaren som har vært der siden starten, som står fast ved at Lonerism er Parkers magnum opus, mens andre hyller Currents som en milepæl som krysset pop og rock. Det er selvsagt umulig å gjøre alle fornøyde, men fem år er lang tid. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sant?

Nå er tiden inne, og The Slow Rush er ute. Den er vår. Lyden har blitt videreutviklet, og tar i bruk instrumenter ikke før brukt på en Tame Impala-utgivelse. Musikken, som tidligere var sterkt gitarpreget blant bølger av forvrengte synther, har blitt mer pop-drevet med et større fokus på konsept og låtskriving framfor store riff. Tematikken omhandler tid og hvordan vi som mennesker forholder oss til den. I løpet av de siste årene har Parker giftet seg, innspillingsstudioet brant ned og han ble en superstjerne. I slike tilstander, ser man da framover eller tilbake, med nostalgi på det gode, trygge som var, eller den usikre, men spennende fremtid?

Å bekymre seg over tid kan gjøre at man ikke lever i nuet. På One More Year, blir vi møtt av et «gregoriansk robotkor» som geleider oss inn i et psykedelisk landskap av beroligende rytmer og varme synther. Ekteskapet med Sophie Lawrence blir et gjentagende tema der Parker finner fortroligheten i å ha bundet seg til en annen person for resten av livet. «I never wanted any other way to spend our lives. I know we promised we’d be doing this ‘til we die. And now I fear we might”. Denne skjebnesvangre beslutningen hadde en sterkt positiv innvirkning på livet hans, spesielt etter den melankolske ensomheten på Lonerism. Dette blir videre utforsket i Borderline gjennomgikk et par endringer fra singelversjonen. Trommene er hardere og har lagt til flere synthelementer.

Å stå fjes-til-fjes med framtiden kan være skummelt. Den todelte Posthumous Forgiveness omhandler farens død og hvordan han aldri fikk se sønnen vokse opp til å bli stjernen han er i dag. De to hadde et spesielt forhold ettersom foreldrene ble skildt da Parker var fire og bodde for det meste hos moren, med en far som ikke var mye tilstede. Gitaren virker gråtende blant alt sinnet og frustrasjonen. Stemingen er effektift fanget virker nesten desperate. Spesielt sterkt blir når vi skjønner faren aldri gjorde opp for seg og «…decided to take all your sorrys to the grave». Den andre, sløvere halvdelen er mer tilgivende, derimot, og konkluderer en sørgelig, men sterk historie.
Selv om The Slow Rush ikke er like riffbasert som Currents, er det et par godbiter som er mer familiære. Breathe Deeper og Lost In Yesterday har rytmer i fleng og oppfordrer oss til å holde på gode tanker og slette de dårlige. Sistnevnte er kanskje platens aller sterkeste øyeblikk, der den har et uimotståelig bassriff som bærer på både isolerte og forvrengte gitarlyder og et tempo som akkurat er så raskt at det er vanskelig å ikke la hodet nikke til takten. Is it True har også en lignende struktur, men er mindre gripende.



Det aller beste med The Slow Rush er at den lykkes i å utfylle platens konsept om tid uten å være på avveie. Hadde sangene handlet om separate temaer, ville nok den ikke holdt like bra. Var det et sluttprodukt som var verdt å vente fem år på? Ja og nei. På den ene siden er den mer god bakgrunnsmusikk enn at den tar deg på en musikalsk reise full av overraskelser, men på den andre siden, er sangene velkonstruerte og har temaer som viser en modnet låtskriver som lager akkurat det som føltes mest naturlig for ham. Det står det respekt av. Inkluderingen av bongotrommer, keyboard, bjeller og andre rytmiske instrumenter er en flott inkludering som bare viser at Parker vil videreutvikle lysbildet istedenfor å stagnere på en «tryggere» oppskrift på popmusikk for topplistene.

It Might Be Time, forteller Parker om alle forventningene «post-Currents», men at på tross av folk som mener det er på tide å legge opp, er han tilbake og klar for en ny æra. Selv om den forvrengte jamringen på slutten er nokså utmattende, er sangen allikevel et symbolsk bevis på at Tame Impala fortsatt har det i seg. Tid kan være et konsept ladet med alle slags følelser, men om vi tar tid å sette pris på fortiden uten å la den holde oss tilbake, vil framtiden utforme seg med åpne armer. Med tanke på alt som har ledet opp til dette øyeblikket, er det gledelig å se så mye selvinnsikt og reflektering, og at alt dette er gjenspeilet i et konseptalbum, vitner bare om at vi ikke bør være bekymret for hva som kommer videre.