Foto: 4AD

Da Grimes annonserte at sitt nye konseptalbum skulle handle om temaer som klimakrisen, AI (Artificial Intelligence) og moderne samfunnsproblemer, føltes dette som en naturlig evolusjon av artistens kreative utløp. I løpet av de siste fem årene siden Art Angels har Grimes holdt profilen relativt lav, men dukket plutselig opp i rampelyset med forholdet til Tesla-grunnlegger Elon Musk.

Musk, som alltid forsøker å være i forkant av moderne teknologi, må delvis ha vært med på å inspirere Grimes’ fasinasjon med hvordan menneskeheten en dag vil bli tatt over av kunstig intelligens. Fjorårets We Appreciate Power var en dystopisk sci-fi-thriller som fanget den uhyggelige fremtiden som kan vente oss. De neste singlene var mindre kraftfulle, men malte allikevel et bilde av hvordan konseptalbumet kom til å se ut.

Miss Anthropocene utspiller seg fra perspektivet til en slags klimagudinne. Grimes spør seg selv blant annet spørsmålet om hvem vi ser mest opp til i dag. Vi lever i en tid der influencere har like mye påvirkningskraft som relgion. Tomrommet på balladen New Gods skaper en deprimerende bevissthet rundt temaet, uten å gå dypt inn i detaljene. So Heavy I Fell Through the Earth har den samme tunge dronesynthen og bærer et tydelig preg av vertigo over seg. Hun beskriver låten som følelsen av maktesløshet når man bestemmer seg for å bli gravid… eller å falle nedover Morias gruver og kjempe mot Balrogen, som hun også sa. Ditt valg å bestemme hva den handler om.

Som om ikke lydbildet kunne bli noe tyngre, er Darkseid ladet med en krigskraft ikke ulik styrken til DC-skurken sangtittelen er tatt fra. Den Taiwanske sangeren PAN er tilbake og synger store deler av sangen på kinesisk. Oversettelsen forteller om selvmord og ensomheten som følger. Kontrasten kunne ikke blitt større når atombombene blir byttet ut med banjo. Delete Forever handler også om å miste noen, men av rusmisbruk. I et møte med slike tragedier er det lett å normalisere dødsfall som hverdagslige hendelser, uten å føle noen personlig tristhet. Måten temaet er knyttet opp mot den lysere melodien skaper en motsetning som forsterker sangens dybde. Da den først kom ut for en uke siden, var det pussig å høre art pop-dronningen gå over til mer tradisjonelle instrumenter, men med tiden, viste dette seg å bli et av albumets mest minnerike, men såreste øyeblikk.



Den mareritt-aktige My Name is Dark kaster seg inn i en avgrunn uten noen rømningsvei. De skrikende vokalene blander seg inn i en kontinuerlig vegg av lavt stemmede gitarer og slam. Den er kraftfull og setter inn støtet. Blant mørke synther, finner man også rom for å danse. 4ÆM låner inspirasjon fra musikken i Bollywood-filmer. Det er en ypperlig Grimes-låt med hypnotiserende vokal som blander inspirasjonskilden sammen med moderne musikkelementer.

Saken er den at på tross av albumets ambisiøse konsept, er den ikke like gripende i praksis. Det som skulle fremføre en kamp mellom menneske, natur og teknologi, ble en samling låter som kanskje ikke føles like tilknytter hverandre som man først håpet. Ta eksempelet Violence. Låten i seg selv er velprodusert og har en av de mest spennende strukturene. Den skal være fortalt gjennom jordas perspektiv om hvordan vi må slutte å misbruke den, men når det så vidt er variasjon i teksten, er det vanskelig å la seg overbevise av problematikken som utspilles.

Et forsvar fra Grimes side kan være at der teksten ikke er tilstrekkelig å fortelle en konseptrik historie, er det heller følelsen av konseptet man sitter igjen med. Hører man på første halvdel av albumet med temaet «dystopisk fremtid» i bakhodet, vil man ja- føle en viss forbindelse med musikken, men når temaer som rusmisbruk og søvnløshet dukker opp, føles hele albumet litt frakoblet. Med store forventninger til et album som skulle ta for seg aktuelle samfunnsproblemer, innfris det bare akkurat nok til å holde konseptet flytende. At ikke albumet fortsatte i samme effektive baner som We Appreciate Power er forunderlig.

På den lysere siden, er det lite som kan kategoriseres som «skuffende». Selv om ikke alle sangene passer inn i det store bildet, er de unike på sin egen måte og fortjener å bli hedret for prestasjonene sine, og ikke hvordan de ikke nødvendigvis passer inn. Grimes er en av vår tids mest spennende artister å følge med på uansett hva hun gjør. Derfor kan denne utgivelsen kanskje oppleves annerledes med tiden. For nå, er det godt å ha henne tilbake.