29-åringen fra England var vokalist og gitarist i bandene Ipso Facto og Purson. Særlig Purson fikk et godt navn i progrock-kretser med sin psykedeliske "occult rock". Solodebuten Rosalie Cunningham (2019) er ikke psykedelisk, og får hennes sterke sterke stemme lengre fram i lydbildet sammenlignet med Purson. Fans av Queen, ELO og Earth & Fire vil like hennes teatralske poprock med taktskifter.

Sugende elgitarriff av Queen-typen preger den spretne, dramatiske, fengende åpningslåta Ride On My Bike. Tysk og fransk kabaretmusikk (tenk musikalen "Cabaret") har inspirert den like teatralske poplåta Fuck Love, der taktskiftene er mange og Cunningham virkelig får vist fram sin spenstige stemme.



Jeg liker også godt den lekne poplåta Dethroning of the Party Queen, som har et uimotståelig refreng, den vakre balladen Nobody Hears (med mye piano og mellotron) og rockelåta Riddles and Games, der taktskiftene er eksplosive og Queen-gitaren er tilbake.

Aller best er korte Butterflies, med akustisk gitar, svevende vokal, mellotronsolo og et arrangement som får meg til å tenke på Barclay James Harvest.

Dessverre ødelegger den 13 minutter avslutningslåta A Yarn from the Wheel helhetsinntrykket. Her pøses det på med symforock-klisjeer, teksta er tåpelig (delvis framført av en snakkende mann), melodien er baktung og kjedelig, og det frister ikke å spille den igjen.

Men alt i alt er Rosalie Cunningham en strålende solodebut, med en rekke gode melodier, sterk vokal og arrangementer som fans av teatralsk poprock vil digge.