Rosalie Cunningham
Rosalie Cunningham
Teatralsk poprock på Purson-vokalistens sterke solodebut
29-åringen fra England var vokalist og gitarist i bandene Ipso Facto og Purson. Særlig Purson fikk et godt navn i progrock-kretser med sin psykedeliske "occult rock". Solodebuten Rosalie Cunningham (2019) er ikke psykedelisk, og får hennes sterke sterke stemme lengre fram i lydbildet sammenlignet med Purson. Fans av Queen, ELO og Earth & Fire vil like hennes teatralske poprock med taktskifter.
Sugende elgitarriff av Queen-typen preger den spretne, dramatiske, fengende åpningslåta Ride On My Bike. Tysk og fransk kabaretmusikk (tenk musikalen "Cabaret") har inspirert den like teatralske poplåta Fuck Love, der taktskiftene er mange og Cunningham virkelig får vist fram sin spenstige stemme.
Jeg liker også godt den lekne poplåta Dethroning of the Party Queen, som har et uimotståelig refreng, den vakre balladen Nobody Hears (med mye piano og mellotron) og rockelåta Riddles and Games, der taktskiftene er eksplosive og Queen-gitaren er tilbake.
Aller best er korte Butterflies, med akustisk gitar, svevende vokal, mellotronsolo og et arrangement som får meg til å tenke på Barclay James Harvest.
Dessverre ødelegger den 13 minutter avslutningslåta A Yarn from the Wheel helhetsinntrykket. Her pøses det på med symforock-klisjeer, teksta er tåpelig (delvis framført av en snakkende mann), melodien er baktung og kjedelig, og det frister ikke å spille den igjen.
Men alt i alt er Rosalie Cunningham en strålende solodebut, med en rekke gode melodier, sterk vokal og arrangementer som fans av teatralsk poprock vil digge.
Sugende elgitarriff av Queen-typen preger den spretne, dramatiske, fengende åpningslåta Ride On My Bike. Tysk og fransk kabaretmusikk (tenk musikalen "Cabaret") har inspirert den like teatralske poplåta Fuck Love, der taktskiftene er mange og Cunningham virkelig får vist fram sin spenstige stemme.
Jeg liker også godt den lekne poplåta Dethroning of the Party Queen, som har et uimotståelig refreng, den vakre balladen Nobody Hears (med mye piano og mellotron) og rockelåta Riddles and Games, der taktskiftene er eksplosive og Queen-gitaren er tilbake.
Aller best er korte Butterflies, med akustisk gitar, svevende vokal, mellotronsolo og et arrangement som får meg til å tenke på Barclay James Harvest.
Dessverre ødelegger den 13 minutter avslutningslåta A Yarn from the Wheel helhetsinntrykket. Her pøses det på med symforock-klisjeer, teksta er tåpelig (delvis framført av en snakkende mann), melodien er baktung og kjedelig, og det frister ikke å spille den igjen.
Men alt i alt er Rosalie Cunningham en strålende solodebut, med en rekke gode melodier, sterk vokal og arrangementer som fans av teatralsk poprock vil digge.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>