Thomas Dybdahl har tidligere fått produsert to album av selveste Larry Klein i Los Angeles. Derfor er det et stort sprang å spille inn Fever i sitt hjemmestudio i Sandnes. Bort med den akustiske gitaren, inn med elgitar, som han spiller selv, sammen med bass og piano. Medprodusent Håvard Rosenberg er den eneste andre musikeren. Han står for keyboards og (dessverre) programmerte trommer.

Men det hele låter lekent og uanstrengt. Det er en herlig groove i de ni varierte låtene, som til sammen bare varer i 27 minutter. Dybdahl synger like innsmigrende og følsomt som før, og melodiene er gjennomgående lekre.

Han fylte 40 år i fjor og tar for seg midtlivskrise i singlen og åpningskuttet 45, der han frykter at han kanskje ikke vil ha noe å vise til når han fyller 45. Melodien har dessuten noen av de samme stemningene som 1999 med Prince.



Gitarspillet på Fever får meg til å tenke på The Black Keys og ørkenblues. Jeg liker bedre den smektende soulballaden On My Way to California, der han synger om stedet han ofte har reist til. Dybdahl bruker vocoder på westcoast-retrolåta Then There Was You, etterfulgt av den kjedelige instrumentalen Intermission, der vi hører noen saksofon-aktige lyder.

Men resten av albumet er helt topp! Singlen Call Me By Your Name har en glimrende melodi. Dance The Pain Away og Patience er overraskende fengende og dansbare til å være Dybdahl. Førstnevnte har endog en James Brown-aktig avslutning.

Til slutt får vi, passende nok, The Last Song. En lekker ballade der han er inspirert av standardlåta I Left My Heart in San Francisco i den første linja.

Fever er et tidvis glimrende album, selv om det ikke når helt opp til nivået på Thomas Dybdahls oktobertrilogi. Det er iallfall det beste jeg har hørt fra ham på en god del år.