Der det forrige albumet til Kristian Kaupang toner ut med piano og akustisk gitar, starter det nye albumet I morra kjører du forbi med et mørkt synth-drevet instrumentalspor. Hva skjedde, Jon? kan man godt si er den musikalske ekvivalenten til Shine On You Crazy Diamond fra Pink Floyd-albumet Wish You Were Here, og setter på mange måter stemningen for et album som er mørkere enn det forrige albumet Nærmere var.
Foto: Mona Moe Machava
Kaupang viste oss på Nærmere at han behersker visesjangeren. Denne gangen kommer han ut av skapet som pop-elsker og beundrer av den gode produksjonen. Kaupang har nevnt Daniel Lanois, Talk Talk og Prefab Sprout som gode forbilder, og det er ikke vanskelig å høre at de har satt spor på I morra kjører du forbi.
For dette er uttrykk Kaupang bevisst har søkt etter: Et sofistikert lydbilde og popmusikk med tekster som vil si deg noe. Som f.eks. i tekstlinjen «La meg se/hvem vi var/og hva vi gjorde/gi meg det samme blikket over bordet», som handler om å finne tilbake til utgangspunktet for kjærlighetsforholdet.
Tekstlinjen er fra den fine låten En gang til, hvor Kaupang synger duett med Malin Pettersen. Låten er preget av et aldeles utsøkt delikat lydbilde. Det er så glassklart og ryddig at du får med deg absolutt hver minste lekre detalj. Det er luftig, klar gitarlyd, fin perkusjon, smakfull synth og to stemmer som smyger seg følsomt og vakkert inn i hverandre. Det er som varm olivenolje i ørene, og låten har alle ingredienser i seg for å bli en pop-hit.
Det har også den påfølgende låten Det banker på. Paddy McAloon og Prefab Sprout lurer i bakgrunnen og Kristian Kaupang synger «Det reiser seg ei bølge i meg/jeg krummer nakken/før jeg treffer bakken/og blir slått i land/gang på gang/gang på gang». Hva skjer når uroen hjemsøker deg og står utenfor døra di? Bendik Brænne bidrar aldeles storartet på saksofon og Ivo Lima korer.
Vi får oppvekststemning i Transformatorhuset. En melankolsk låt fra sykkelsetet med den lakoniske tekstlinjen «Du kan kjenne det/Nå kan alt skje/men så gjør det ikke det/likevel».
Side 1, som har tittelen Lørdag, avsluttes med Den alvorlige, litt sentimentale. Teksten er utformet som en tale til sønnen. Som i Erlend Ropstad-låten Ta meg med skjønner man at far er litt urolig for hvordan det skal gå når man gir slipp og ungdommene skal ut i verden.
Side 2, Søndag, starter med at Kaupang synger om å få tid til å se de små – eventuelt de store – tingene i livet uten distraksjon. «Gi meg et brudd, gi meg tapte anrop/gi meg ingen dekning/gi meg tid til å se svalene stupe». Svalestup er en nærmest skremmende aktuell tekst med tanke på at de fleste nå sitter inne i husene sine og har all verden av tid til å oppleve sine egne liv som sakte-tv.
Som på den forrige plata, har han lagt inn en fin pianostemning i form av Det grønne pianoet i resepsjonen. Låten handler om pianoet i resepsjonen på Putten Seter på Høvringen.
Vi får spoken word i East of the sun/West of the moon, før plata avsluttes med tittellåten I morra kjører du forbi. Som avslutningslåt passer det godt at den er ett av de sterkeste og mest melankolske sporene på plata. Teksten bærer preg av oppsummering og oppgjør med egen fortid og oppvekst. Også her med viktig bidrag av Bendik Brænne og saksen hans.
Det Kristian Kaupang hadde som mål med albumet har han på nesten perfekt vis maktet å nå. Låtene er gode, tekstene får deg til å tenke og albumet er glimrende produsert (Edvard Tronstad). Vi må også nevne det grafiske. Kaupang er utdannet grafiker og har hatt full kontroll på den biten. Vinylen er oransje og coveret og tekstheftet (med liner notes av Erik Valebrokk) er så vakkert og gjennomført at Klassekampen har laget en fin artikkel om det. Et lite kunstverk, rett og slett!
Med dette i bakhodet og i en tid da artister sliter med å få endene til å møtes, har jeg en klar anbefaling til deg som leser dette: Kjøp plata! Den er verdt hver krone.
Foto: Kristian Kaupang
Facebook-siden til Kristian Kaupang
