
Electric Feat
S/T
Herlig småharry rockegalskap fra Hellas
Den greske labelen Inner Ear Records fortsetter å lansere underholdende album. Sist ut er Electric Feat fra Aten, en kvartett med lokale pubvenner som frontes av vokalist Georgios Dimakis, for noen kanskje bedre kjent som Prins Obi. I den sterke bakrekka finner vi gitarist Dionysis Nanos (Dr. Nanos), bassist Themos Ragousis (Madam Manthos) og trommis Kostas Stergiou (The Tree). Her er det fres i lungene!
Bandets selvtitulerte debutskive kommer til å røykfylle stua di med tunge riff, hardtslående trommer og en energisk vokal. Electric Feat blander hard rock og psykedelia fra sent 60-/tidlig 70-tall på en forrykende måte. Musikerne dypper føttene i samme balje som for eksempel tyngden til Blue Cheer og finessene til The Doors, men uten å bli stående bomfast i gamledager. Inspirasjonskildene er tydelige, men låtene til Electric Feat er ikke hårreisende retro. Gjengen lander bredbeint på riktig side.
Den latterlige fete starten på åpningslåta, It's Alright (With You), hekter tak i deg med en gang. Den fuzza bassen, trommene som gjør sin entré, det korte vokale utbruddet, så gitarspillet, og deretter drivet i Dimakis vers og refreng. En skikkelig killerlåt som gir ølsmak i munnen.
Electric Feat holder tempoet og presisjonsnivået oppe gjennom de ni resterende låtene på albumet. Ved første gjennomlytting kan det virke litt kaotisk, men etter hvert oppdager man at intensiteten blir foldet ut i et oppfinnsomt lagarbeid og et låtmateriale som har stor bredde. Det er strengt, men også behagelig, momentant, men også behersket. Bandet varierer og låtene vokser på lytteren. Fiffige gitardetaljer, dype bassganger, tykkhudet trommespill og en vokal det er sting i. Det er vanskelig å ønske seg noe mer.
Det er en fabelaktig debut Electric Feat skjenker oss som er glade i tung rockemusikk. Åpningssporet er nevnt, men her er flere låter som fortjener å løftes fram som gode eksempler på hvordan grekerne lykkes med sitt prosjekt. Uten at albumet har direkte svake spor, vil jeg personlig trekke frem Lizard Queen og The Caveman med sine bluesaktige framstillinger, det slagkraftige i både riff, rytme og sang i Song of Disobedience, Leather Jacket og Blackwood Secrecy (nydelig slutt her), og sist, men ikke minst, Fogdancing, en fenomenal låt, hvordan den åpner opp etter introen, seigt med et førstesklasses gitarriff.
Det kommer stadig vekk spennende band og artister innen ulike sjangre fra Hellas. Musikkscenen der fortjener virkelig større oppmerksomhet. Med sitt første album gir Electric Feat nok et bidrag til den greske rockehimmelen, i selskap med band som Chickn, Naxatras og Baby Guru for å nevne noen.
Bandets selvtitulerte debutskive kommer til å røykfylle stua di med tunge riff, hardtslående trommer og en energisk vokal. Electric Feat blander hard rock og psykedelia fra sent 60-/tidlig 70-tall på en forrykende måte. Musikerne dypper føttene i samme balje som for eksempel tyngden til Blue Cheer og finessene til The Doors, men uten å bli stående bomfast i gamledager. Inspirasjonskildene er tydelige, men låtene til Electric Feat er ikke hårreisende retro. Gjengen lander bredbeint på riktig side.
Den latterlige fete starten på åpningslåta, It's Alright (With You), hekter tak i deg med en gang. Den fuzza bassen, trommene som gjør sin entré, det korte vokale utbruddet, så gitarspillet, og deretter drivet i Dimakis vers og refreng. En skikkelig killerlåt som gir ølsmak i munnen.
Electric Feat holder tempoet og presisjonsnivået oppe gjennom de ni resterende låtene på albumet. Ved første gjennomlytting kan det virke litt kaotisk, men etter hvert oppdager man at intensiteten blir foldet ut i et oppfinnsomt lagarbeid og et låtmateriale som har stor bredde. Det er strengt, men også behagelig, momentant, men også behersket. Bandet varierer og låtene vokser på lytteren. Fiffige gitardetaljer, dype bassganger, tykkhudet trommespill og en vokal det er sting i. Det er vanskelig å ønske seg noe mer.
Det er en fabelaktig debut Electric Feat skjenker oss som er glade i tung rockemusikk. Åpningssporet er nevnt, men her er flere låter som fortjener å løftes fram som gode eksempler på hvordan grekerne lykkes med sitt prosjekt. Uten at albumet har direkte svake spor, vil jeg personlig trekke frem Lizard Queen og The Caveman med sine bluesaktige framstillinger, det slagkraftige i både riff, rytme og sang i Song of Disobedience, Leather Jacket og Blackwood Secrecy (nydelig slutt her), og sist, men ikke minst, Fogdancing, en fenomenal låt, hvordan den åpner opp etter introen, seigt med et førstesklasses gitarriff.
Det kommer stadig vekk spennende band og artister innen ulike sjangre fra Hellas. Musikkscenen der fortjener virkelig større oppmerksomhet. Med sitt første album gir Electric Feat nok et bidrag til den greske rockehimmelen, i selskap med band som Chickn, Naxatras og Baby Guru for å nevne noen.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>