For hver utgivelse, er det alltid store forventinger til hva Kai Gundelach har funnet på denne gangen. Han er blitt en navn verdt å merke seg i den norske musikkscenen. Med sitt imponerende vokalspenn og friske elektronica-pop, har han funnet sin egen greie.

My Frail Body starter med en vårlig melodi, mye lysere enn noe vi hørte på forgjengeren Baltus. Bruken av naturelementer som humlesus, fuglekvitter og kald vind setter sansene i full gang og gir lengsler etter våren.

Tittelsporet er laget i samarbeid med den norske musikeren Bendik HK, og har et kaldt og mystisk preg over seg. Den oppleves som skjør med et dramatisk trommespor oppå forskjellige lag av vokal og instrumental som flettes godt sammen. Resultatet er gripende og viser Gundelach der han er mest komfortabel.

Det viser seg at det er samarbeidslåtene skinner så absolutt klarest. I likhet med Bendik HK, bidrar AURORA til å fremheve Gundelachs musikalske stil. Ikke bare synger hun utrolig vakkert, men stemmen står i kontrast med det melankolske gitarriffet. Cynical Mind er ikke bare teknisk imponerende, men den er full av følelser som vil slippe fri. Et perfekt samarbeid som virkelig må skje igjen. Definitivt en av årets beste norske sanger!



Oppgjennom årene har Gundelach laget en stil som har gjort til sin egen. Med litt ekstra hjelp på veien, har dette ofte skapt underverker. Selv om sangene er fantastiske, manglet det litt variasjon i låtskrivingen på de to sistnevnte. Selvfølgelig kan repetisjon være med på å forsterke et budskap eller en følelse, men her var den en ypperlig mulighet til å gå enda dypere og forbedre det som allerede var der. Det finnes mange interessante idéer (Moon Perfume), men når vi vet hva Gundelach kan prestere (som på Bolder), står My Frail Body litt i skyggen av hans tidligere EP-og singelmateriale.

Kanskje derfor er det litt rart å nevne instrumentalene Red og Silver som noen av platens mest fengslene øyeblikk, men hvorfor er de mer eller mindre prikk like kopier av hverandre? Det var litt unødvendig. Dessverre er de bare rundt to minutter hver, som fratar dem en større rolle i å berike albumets helhet. Å hatt én lengre versjon ville gitt mye mer mening.

Vanligvis er formålet bak mellomspill å gi lytteren et pusterom fra lengde eller som et skifte over til nytt tema. De kan også være med på å utvide verdenen artisten forsøker å skape. Selv om de alene høres bra ut, føles det ut som tiden heller kunne bli brukt et annet sted.

Ta avslutningen Obuli, for eksempel. Deep-house rytmene er tunge og hører definitivt hjemme på et dansegulv. Låten i seg selv er god, men det pussige er at den er redigert at den svenske artisten Mr. Tophat, og under nærmere undersøkelse av artistens diskografi, høres det mer ut som en sang av ham enn av Gundelach. Når den i tillegg er uten vokal, blir den nokså malplassert.

Gundelach er uansett en av Norges mest spennende artister om dagen, og selv om ikke alt treffer like bra, viser han at han har mye på lager. Med tiden vil han bare bli bedre og bedre, men for nå er My Frail Body et album som kan bidra til å gjøre innetiden litt bedre.