The Pinkertons, med medlemmer fra Oslo og Tønsberg, har brukt lang tid på sin nye plate, Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet (Rohdos Records). Nå er bandet endelig klar til å vise gamle og nye fans nytt materiale. Som mange andre band og artister i disse dager slippes albumet først digitalt, før det fysiske formatet på et senere tidspunkt lander i platebutikker og post i butikk rundt omkring (med et nydelig designet omslag).

Det er en litt annen tone på The Pinkertons ferske skive. Mer pop og rock enn garasjerocken og -bluesen som preget den selvtitulerende debuten i 2015. Men de har ikke mistet energien selv om låtene og lydbildet har en annen inngang enn før. Det er mer en fornuftig utvikling, en modning i musikernes måter å skrive og framføre låter på. Bandet mener selv det er vanskelig å sette dem i bås, og at inspirasjonskildene kommer fra flere og ulike hold, blant annet rock, synthpop og 60-tallets spagetthiwestern. The Pinkertons tar nye steg på Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet, men den sistnevnte kilden er ikke like umiddelbar som de to første.

På åpningen Make Ends Meet er det stadionrock å antyde. Dette er en solid låt og en glimrende start på albumet. Det er spennende hvordan låta bygger seg opp og løfter seg - melodiøst og med et godt driv. Og dette med tæl og melodi er noe The Pinkertons mestrer svært bra! Flere låter på albumet har denne gløden, deriblant Need A Little Love, en slags Pulp-inspirert variant, det storslåtte og majestetiske i Thought You Were The One og It Ain´t Love, en herlig rockelåt med snev av psych-gitar i intro og mellomspill, et dempet riff i versene og innslag av blåsere. I disse låtene finnes en vilje til å være bastant, til å vise fram vitalitet, og spesielt Kjærås Dahl sin vokal er pågående og dynamisk, selv om den i enkelte passasjer er helt på grensen til hva han makter. Her vrenges sjela.

Albumet har også flere låter som er av den mer rolige sorten. Harden My Heart, duetten med Oda Dahl, er vakkert utført, og både Blue Moon og Quiet As A Mouse bygger seg pent opp mot et større klimaks. Det er likevel ikke i de mer nedpå sporene at The Pinkertons imponerer mest. Da mister de fort litt av egenarten og intensiteten, faktorer som i stor grad er viktige bidragsytere for å vekke nysgjerrigheten til bandets sanger.

Men det totale musikalske bildet på Poor Pretty Poet / Pretty Poor Poet viser uansett hvor dyktige The Pinkertons er til å arrangere låtene sine, og hvordan de sammen på en interessant måte makter å skape interaksjon mellom bass, trommer, tangenter, gitarer og vokal. De fremstår som et helstøpt band med mye på hjertet.

Ventetiden er over og The Pinkertons leverer varene på sin nye utgivelse. Forhåpentligvis vil bandet med sine nyutgitte sanger fortsette å overbevise fra konsertscenen. Så er det bare å håpe at livet snart vender tilbake til normalen, slik at vi alle får muligheten til å se bandet et sted nært der vi bor.



Følg bandet på Facebook her