Ildsjelene i Numero Group har i over 15 år gitt oss tilgang til en rekke fantastiske sanger og album av band og artister vi har lite eller ingen kjennskap til. Hjemmesida til labelen har mye spennende innhold det kan lønne seg å ta en nærmere kikk på, og utgivelsene kan skaffes både digitalt og i fysisk format. Og de kan strømmes via Spotify. Blant nyhetene er sjansen til å få med seg en samling (The) 24-Carat Black-låter gjennom utgivelsene Gone: The Promises Of Yesterday, III og Acetate.

Med bandets fabelaktige debut fra 1973, Ghetto: Misfortune's Wealth, som riktignok ikke finnes i Numero Group-katalogen, i bakhodet, er det klart at muligheten til å høre flere 24-Carat Black-sanger frister. Men først og fremst ble det en gyllen anledning til å fiske fram bandets eneste egentlige ordentlige albumutgivelse, et album som kanskje aldri har fått den omtanken og forståelsen det fortjener. Det er virkelig en stor plate!

24-Carat Black var et amerikansk soul-funk-band og i bunn og grunn musiker, komponist og produsent Dale Warrens prosjekt tidlig på 70-tallet. Warren, som døde i 1994 i en alder av 53 år, var en skolert fiolinist som en periode jobba i Motown Records med å arrangere strykere på ulike albumutgivelser på det legendariske selskapet. Senere havna han via labelen Shrine hos Stax Records, hvor han blant anna bidro på flere album av Isaac Hayes, for eksempel på den fremragende versjonen av Walk On By, utgitt i 1969 på Hayes´ andre album, Hot Buttered Soul. Dette åpna dører for Warren og omtrent samtidig kom han over The Ditalians, ei soulgruppe fra Ohio, som han ganske kjapt døpte om til 24-Carat Black. Nå var han klar til å realisere sine ambisjoner på egenhånd og ikke bare som bidragsyter for andre.

24-Carat Black rakk imidlertid bare å utgi nevnte Ghetto: Misfortune's Wealth på Stax Records i 1973 før plateselskapet gikk konkurs. Dette mesterverket beskriver gjennom åtte spor livet i fattigdom i en storby. Albumet sies å være en av de første ordentlige konseptalbumene innen soulsjangeren. Men da må man ta høyde for at verken Syl Johnsons Is It Because I´m Black fra 1970 og Marvin Gayes What´s Going On fra 1971 regnes som konseptalbum til tross for den politiske brodden de innehar. Det er uansett overraskende at 24-Carat Blacks debutalbum ikke ble omfavna i større grad i sin egen samtid. Det burde vært helt der oppe med andre klassiske soulalbum fra første halvdel av 70-tallet, selv om det mangler de åpenbare, radiovennlige hitlåtene. Eller kanskje er det nettopp derfor det gikk litt under radaren? Mye tyder også på at albumets eksplisitte innhold var både vanskelig å markedsføre og for mange rett og slett ble for sterk kost.

Sammensetninga av låtene på Ghetto: Misfortune's Wealth er aktivisme i både ord og rytme. Det er spirituelt og funky, mørkt og aggressivt. Albumet inneholder flere (lange) låter som beveger i måten musikken er komponert på og i tekstene som skildres. En kjenner på intensiteten som ligger i groovet, hvordan musikerne jobber sammen, i vokalen fra hjertet og i ordene som smeller. Hør bare på åpninga Synopsis One: In The Ghetto/God Save The World etterfulgt av Poverty´s Paradise, hvordan låtene bygger seg opp og ikke minst de snakkende, brutale tekstlinjene innledningsvis som fester seg umiddelbart:

In the ghetto
Flung-out daughters are willing
Strung out junkies are killing
Children are playing here and there
Rats are laying every, everywhere
It's all displaying and conveying decay, despair

Poverty's paradise
Hey, it seems to me like ever since I was a little child
I've been starving
I've never known anything but hunger
Poverty's paradise
I've been hungry all my life
Yeah, starved to the bone



Eller samarbeidet mellom koret og hovedvokalen, og hvordan de drar veksler på hverandre i den kortere og mer funky tittellåta:

(Ghetto!) Call it misfortune's wealth (In the ghetto)
(Ghetto!) Everybody's gettin' fat but the poor man (In the ghetto)
(Ghetto!) Oh, ain't gonna keep rottin' in hell (In the ghetto)
(Ghetto!) Can't stand for that, I'm leaving soon as I can (In the ghetto)

Dette var virkeligheten da, og er det for mange nå. Ghetto: Misfortune's Wealth er en tidløs plate som trenger å bli lyttet til snart 50 år etter at den ble utgitt for første gang. Tematisk er det fremdeles høyaktuelt med sine fortellinger om trange kår i belasta byområder. Og musikalsk er det fortsatt fantastisk å høre på tatt i betraktning den nokså dystopiske beretningen vi er vitne til.

Det skulle gå nesten 20 år fra Ghetto: Misfortune's Wealth ble utgitt til det for alvor fant veien til spotlighten. På 90-tallet begynte hip hop-artister å sample låter fra albumet og blant de første som gjorde det var, ifølge hiphopisread.com, Eric B. & Rakim i låta In the Ghetto fra deres 1990-utgivelse, Let the Rhythm Hit ‘Em. Nettstedet viser til en loop som er fra åpninga på 24-Carat Blacks debut. Seks år senere slo Dr. Dre seg sammen med Nas og henta inspirasjon fra vokallinjer i 24-Carat Blacks Synopsis Two: Mother’s Day i låta Nas Is Coming. Siden har flere artister tatt til seg Warrens låter med 24-Carat Black - Jay Z, Naughty by Nature, Pusha-T og Kendrick Lamar for å nevne noen.



I etterkant av Ghetto: Misfortune's Wealth etablerte en del av medlemmene fra den opprinnelige 24-Carat Black-besetninga bandet Shotgun og oppnådde en viss suksess, spesielt med låta Don't You Wanna Make Love i 1979. Warren på sin side fortsatte å spille inn sanger med 24-Carat Black i ulike konstellasjoner, men uten plateselskapet i ryggen, andre prosjekter som okkuperte tiden og personlige utfordringer, ble de liggende mer eller mindre avglemt i arkivet. Det er disse sangene som finnes tilgjengelig via Numero Groups utgivelser.

Gone: The Promises Of Yesterday ble opprinnelig spilt inn i 1974, men ikke lansert (på CD) før i 2009. Det er en slags oppfølger til Ghetto: Misfortune's Wealth, men med andre ideer og en smule blekere produksjon enn forgjengeren. Låtene er for det meste strykeversjoner av kjærlighetssanger Warren visstnok skal ha skrevet på 60-tallet. Vokalen ledes av Princess Hearn, som Warren giftet seg med og som også var sentral på Ghetto-utgivelsen. Det er et annerledes album, men det er likevel mye gull å hente her. Du finner flere nydelige spor som bekrefter Warrens egenskaper som låtskriver.

Fra samme session som Gone-innspillingen har Numero Group med iherdig innsats og teknologisk kompetanse klart å preparere fire kutt som, tross et vanskelig utgangspunkt, er blitt lydhøre via Acetate. Det knitrer godt i lydbildet, men det er også lett å høre at dette er glimrende låter utført av Warren og kompanjongene i 24-Carat Black. Dessuten: På et lager fant labelen flere demoer fra rundt 1980, hvor blant anna nevnte Princess Hearn bidrar sammen med Vicki Gray og LaRhonda LeGette med sterke vokalprestasjoner. Disse låtene finnes på utgivelsen III, en slags uferdig symfoni, som fremhever noe av mystikken rundt Warrens komposisjoner. Dette er mer eksperimentelt, sløyere på et vis, innimellom jazzete og med oftere bruk av perkusjon.

Warren levde aldri opp til mesterverket han skapte i 1973, men de øvrige låtene hans som Numero Group har gjort tilgjengelig viser for en spennende og svært dyktig musiker, komponist og produsent han var. Så får man lytte til det han skapte og på den måten bevare hans ettermæle og visjoner med 24-Carat Black. Det er sannelig på tide.



Kilder:
numerogroup.com
wikipedia.org
allmusic.com
hiphopisread.com