LA-bandet The Buttertones debuterte i 2013 og er nå aktuell med sin femte lp, Jazzhound. Dette er bandets mest gjennomførte skive så langt i karrieren, men veien fram til sluttresultatet var utfordrende. Under en turné i 2018 i kjølvannet av Midnight In A Moonless Dream, fikk trommis Modesto Cobián plutselig en alvorlig øyesykdom og måtte hasteopereres. Musikken måtte vike og hele bandprosjektet ble satt på vent. Men det var også da musikerne innså viktigheten av god helse og å ta vare på seg selv og menneskene rundt seg. For som bassist Sean Redman sier: Tar vi ikke vare på oss selv og hverandre først, kan ikke musikken oppstå.

Musikerne snudde situasjonen til noe positivt. Etter hvert som formen og synet til Cobián ble bedre, retta gitarist og vokalist Richard Araiza blikket mot framtiden. Han samla gjengen igjen for å starte jobben med en ny utgivelse, men de skulle ta det gradvis, etablere et tettere samarbeid og finne måter å skrive sanger sammen på. Et hovedmål ble å fokusere på hvilken stil den neste plata skulle ha. Svaret ble å se både fram og tilbake. Legge til grunn hva de hadde gjort før, men også være enige om hvor de går nå. Araiza og co ble nødt til å finne igjen styrken som band og kompiser, for så å videreføre det i prosessen med en ny og bedre utgave av seg selv.

Jazzhound henter ´feelingen´ fra bandets tidligere utgivelser, samtidig som det har et røffere og mørkere uttrykk. Sangene ble i stor grad gjort ferdige før de gikk i studio, fordi alt skulle være på plass før opptaket begynte. Flesteparten av låtene er også innspilt live, med noen få pålegg i etterkant, og slik får de en egen nerve. Et viktig skifte før innspillinga var at gitarist Dakota Boettcher slutta, noe som ga Cobián en ny rolle som gitarist. Men han har likevel bidratt i utforminga av trommespillet, selv om studiomusiker Paul Doyle fikk hovedansvaret for stikkene.

Det er en severdig katalog The Buttertones kan vise til siden starten for syv år siden, der særlig 2017-utgivelsen Gravedigging skiller seg ut som et knallalbum. Men med Jazzhound hever de standarden. Det er et solid stykke arbeid LA-musikerne legger ned på denne plata. På de ti låtene får vi melodiøse crooner-låter, rå surfgitarer og driftig postpunk. Tekstene er skarpere, dystre på et vis, noe som nok henger sammen med inngangen til albumet.

Det er mange inspirasjonskilder å ense på The Buttertones siste skive, og de klarer på en interessant måte å blande dem sammen til en spennende miks. Er det ikke et glimt av Richard Hawley i Infinite Tenderness og Denial You Win Again, hører vi ikke litt The Cure i Blind Passenger og The Last Tycoons i Dirty Apartment, en anelse The Strokes i Phantom Eyes og Rise And Shine, og til og med et snev av The Killers i Fade Away Gently?

Joda, man kan trekke inn mange band og artister i beskrivelsene av The Buttertones. Men det lyttere av Jazzhound først og fremst vil oppdage, er at The Buttertones har potensial til å bli deres nye favorittband. Sett det på, spill det høyt og ta det inn. I rettferdighetens navn er det ikke behov for å plassere The Buttertones i samme korg som andre. De er selvstendige og gode nok til å bare være seg selv. Ryktene sier for øvrig at innspillingsprosessen denne gangen var en så fin opplevelse at bandet snart går i gang med et nytt album. Restarten til The Buttertones har med andre ord vært vellykka!



Følg bandet på Facebook