«Once again the happy pills ain’t doing shit»

Det er tre år siden Ghostpoet ga ut albumet Dark Days + Canapés. «Dark days» kunne vært et samlebegrep for musikken og tekstene Obaro Ejimiwe og bandet hans har laget fram til nå, og det er i de mørke landskapene Ghostpoet beveger seg også på I Grow Tired But Dare Not Fall Asleep

På sitt femte album befester Ghostpoet sitt rykte som eminent utøver av alt-rock med et snev av trip hop. Selv er ikke Ejimiwe så begeistret for å ha fått trip hop-merkelappen på seg. Noe av grunnen til at Ghostpoet har fått den merkelappen er nok delvis på grunn av samarbeidet med Massive Attack, men også fordi man gjerne tenker på artister som Tricky første gang man møter musikken.

Ghostpoet er hakket mindre elektronisk og hakket mer organisk i uttrykket enn de mer typiske trip hop-artistene. Det går også an å høre spor av postpunk a la Gang of Four på plata. Piano, elgitar, bassgitar, synth og slagverk er oftest hovedingredienser i musikken til Ghostpoet. I tillegg til fuglekvitter, folk som prater og andre velplasserte lydinnslag. Over der snakkesynger Obaro Ejimiwe på lett slepende vis. Han har forresten produsert plata sjøl, og det funker helt fint.

Så må det også nevnes at Ghostpoet har fått god hjelp på vokalsiden av Art School Girlfriend, Delilah Holiday (Skinny Girl Diet), Katie Dove Dixon og franske Sarasara. På starten av This Train Wreck Of A Life leser den franske avant-artisten et dikt på fransk som Ejimiwe har skrevet.


«Don't text me nothing, I'm gone, all year all year»

«Too much noise/I cant turn it off/Panic attacks/I need a break», synger han på åpningslåten Breaking Cover. En pause fra verden, en pause fra virkeligheten. Låten driver framover, teksten etser seg inn på foruroligende vis. Det er bassdrevet, eksistensiell angst, det er Ghostpoet på sitt aller beste og sitt aller mørkeste. Den seks og et halvt minutt lange låten slutter paradoksalt nok som en mild, myk drøm - eller kanskje tvert om som en oppvåkning.

På det forrige albumet har Ghostpoet en låt som heter Immigrant Boogie. Låten handler om flyktninger som prøver å komme seg over til Europa med båt. Låten Rats In A Sack hinter til ytre høyre i Storbritannia og Brexit-tilhengere som skriker «out means out!», både til immigranter, egne myndigheter og til EU.

Tittelsporet er kanskje det aller sterkeste på albumet. Den kjennetegnes av dype bassganger, den messende stemmen til Ghostpoet og gitaren som veksler mellom skarpt og innsmigrende spill. Moralen i teksten er vel noe i nærheten av «du må ikke sove». Heldigvis sovner ikke Ghostpoet, tvert imot bedyrer han at «I am awake, I am awake!».

Han er også våken på avslutningslåten Social Lacerations og når låten – og albumet – toner ut med klagende gitarsang, har vi fått servert weltschmertz og angst i spennende og medrivende innpakning. Ikke sov du heller, få med deg dette fine, mørke albumet til Ghostpoet!


Ghostpoet sin offisielle hjemmeside.