Etter å ha kicka på Monophonics sitt forrige album, In Your Brain (2013), er det med en viss forventning man lytter til San Francisco-bandets nye utgivelse. It´s Only Us innfrir, men det mangler også noe som In Your Brain hadde.

Med vokalist og keyboardist Kelly Finnigan i front, er det en gjennomført utgivelse Monophonics leverer denne gangen. Albumet har en ryddig og god produksjon, flere låter som skaper god stemning, og det følger i stor grad samme malen som før. Finnigan er en stødig vokalist og sammen med sine bandmedlemmer lager han sanger som klinger pent i lytterens ører.

Det er vanskelig å mislike innholdet på It´s Only Us, men det er også lett å påpeke mangler. Eller et savn er kanskje mer riktig. Personlig synes jeg låtene blir litt for like. De følger jevnt over samme skjema og har det samme lydbildet. Det melder seg en følelse om at det noe streit over det hele. Variasjonen og råskapen som fantes på In Your Brain er ikke like tilstedeværende denne gangen. Også produksjonen hadde et mer soul-skittent uttrykk, der spesielt tolkningen av Bang Bang var forrykende!

It´s Only Us har likevel sanger som vil feste seg og som gjør at Monophonics sisteskive er verdt å bruke tid på. Både Last One Standing, Tunnel Vision og Run For Your Life er knallgode spor det er en fryd å lytte til. Det er fine vokalprestasjoner både fra Finnigan alene og fra koret. Det er groovy, stemningsfullt gitarspill, dyp bass og interessante temposkiftninger. I tillegg er Suffocating og tittelsporet viktige bidragsytere til at Monophonics sitt nye album er mer enn godkjent.



Bandets hjemmeside her