Håkan Hellström ga oss en glimrende forsmak på det nye albumet gjennom singelen Tillsammans i mörker. En klassisk Hellström-låt med et ganske rolig vers og et skamløst fengende refreng. At han er innom R.E.M-låten It’s the end of the world as we know it underveis er selvsagt et sjarmørtrekk av dimensjoner. Utfra singelen var det god grunn til å ha høye forventninger til det nye albumet.

På det forrige albumet, Illusioner, hadde han fått hjelp av Göteborgs Symfoniorkester. Det var storslagent symfonisk og svulstig det som kom ut av høyttalerne. På Rampljus Vol. 1 har han strippet ned lydbildet og er mer tilbake til den klassiske pop-/rock-sounden med gitarer og piano som hovedingredienser.

Men den drømmende og svermeriske Hellström er fremdeles til stede. Det er troen på de store følelsene, poesien som løfter oss ut av hverdagen, låtene som tar oss til et annet sted både i tekstlig og metafysisk forstand.

Det er mange gode øyeblikk blant de sju låtene som er del én av Rampljus-albumer (den andre delen kommer i starten av august). I åpningslåten Alla drömmar är uppfyllda har han - uten å rødme - rappet temaet fra åpningen til Baba O’Riley, The Who-låten. Det er ikke første gang han har lånt fra andre artister, men det funker, så hvorfor ikke. Denne låten, sammen med den før nevnte singelen, er etter min mening den sterkeste på albumet.



Og et lite stikk til kritikerne har han også fått plass til: «Och till och med vaktparaden Spelar "Känn ingen sorg" nu/Håkan du skulle vart grym om du/Bara gjort en platta och sen dött vid tjusju». Rock-mytene lever videre, for som vi vet døde Jimi Hendrix, Jim Morrison, Janis Joplin og Kurt Cobain alle da de var tjuesju.

Ellers er det litt blanda drops vi får servert. Det er en ujevn plate som ikke helt vet hvor den vil. En låt som Bit dig i läppen er svevende og luftig, men lander aldri og føles mer som et eksperiment enn som en reell låt. Det samme gjelder den etterfølgende låten Studentfylleflaken, hvor Hellström for så vidt tekstlig sett er der han skal være: «En mosad groda på vägen/precis när solen just ska stiga upp/Det är vinden som blåser, det är poker, det är bluff». Likevel greier han ikke helt å løfte låten til å bli noe mer enn fyllstoff.

Jeg tviler på om dette albumet vil bli stående som ett av de beste i diskografien til Håkan Hellström. Det er ikke særlig mer enn et middels bra album fra svensken denne gangen. Vi får håpe han skrur det til noen knepp i volum 2 og at han da er tilbake i sterkere form.


Les mer om Håkan Hellström her.