Etter å ha gitt ut to EP-er, kom Rolling Blackouts Coastal Fever ut med sitt debutalbum Hope Downs (Sub Pop Records) for omtrent akkurat to år siden. En aldeles nydelig, sommerlig gitarpop-plate som fikk så gode kritikker at mange arrangører ville ha dem til å spille konserter og festivaler rundt om i verden. Det var starten på en meget omfattende turné for det australske bandet.

De fikk sett og opplevd mye, men det var også utmattende i både fysisk og psykisk forstand. Da de endelig landet i Australia bestemte de seg derfor for å prøve å lande i mer overført betydning. De ville finne tilbake til hvem de var og lage en hyllest til røttene og til det trygge og kjærlige i tilværelsen.

Røttene til medlemmene finner man delvis i storbyen Melbourne, men også i små steder preget av italiensk immigrasjon, som det lille samfunnet som trommeslager Marcel Tussie kommer fra. Et samfunn grunnlagt av immigranter fra Venezia. Brødrene Tom og Joe Russo har også italienske aner, dermed ble tittelen på albumet Sideways to New Italy.

Tekstene kretser en god del rundt det å søke et hjem både i fysisk og åndelig forstand og hva det betyr for selvfølelse og stolthet. Kall det gjerne å strebe etter en utopisk tilstand som langt fra alle greier å oppnå.

Musikken er solid rotfestet i australsk gitar- og harmonitradisjon og trår på de samme stiene som før er gått opp av landsmenn i band som Go-Betweens, Triffids og The Church. Man kan også høre Teenage Fanclub i lydbildet, i det hele tatt band og artister som det er helt greit å ha som forbilder. Foran et stødig bass- og trommekomp, vever gitarene (gjerne tre-fire i slengen) helt nydelige mønster. Det er en fryd å høre på.

Tidligere i år har bandet sluppet ikke mindre enn tre singler: Cars in Space, She’s There og Falling Thunder. Glimrende singler alle tre, og som appetittvekkere for det nye albumet fungerte de aldeles utmerket. De andre låtene på albumet er på omtrent samme gode nivå som singlene, noe som gjør at albumet framstår som helstøpt og godt.

Rolling Blackouts Coastal Fever har igjen greid å lage en fantastisk fin og fengende gitarpop-plate, og som sist får man den gode sommer-følelsen av å høre musikken til bandet. Det forrige albumet ga jeg 7/10 på skalaen. Denne gangen fortjener de enda bedre. De fortjener også mange tilhørere, for mer uimotståelig gitarpop skal du sannelig lete lenge etter.


«Time is a river: Only one way»

Mer om Rolling Blackouts Coastal Fever