«I’ve already outlived my life by far»

Få eller ingen nålevende musikere og tekstforfattere har blitt så grundig tolket, vurdert og satt under lupen som Bob Dylan. Fra tidlig 60-tall og fram til i dag har anmeldere, musikkelskere, dylanologer og dylanholikere verden over nærmest kastet seg over hvert komma og hver tone mannen har publisert. Selv om det noen ganger kan tippe over til å bli i overkant religiøst, skjønner man oppmerksomheten ikonet og nobelprisvinneren i litteratur (2016) har blitt til del. Album som Highway 61 Revisited, Blonde on Blonde og Blood on the Tracks - for å nevne noen - vil for alltid være hamret inn i musikkhistorien som udødelige albumklassikere.

Da den første singelen fra det nye albumet kom ut i slutten av mars i år, ble den sytten minutter lange Murder Most Foul gitt stor oppmerksomhet og atskillige spaltemeter. Låten er en liten novelle om drapet på John F. Kennedy - og andre historiske og pop-kulturelle hendelser - pakket inn i et gjentagende pianotema med strykere og perkusjon strødd over som fint krydder.



Så kom den mer melodiøse singelen I Contain Multitudes i april, før det 39. albumet i rekken, Rough and Rowdy Ways, ble sluppet 19.juni. Åtte år har det gått siden det forrige albumet (Tempest) med egenkomponerte låter ble gitt ut. Spørsmålet Dylan-fansen alltid stiller seg før en ny utgivelse av mannen, er om han greier å lage en klassiker igjen? Har han det fremdeles i seg?

Han starter albumet med den før nevnte singelen I Contain Multitudes, hvor han over akustisk gitar og steelegitar framstiller seg selv som den motsetningsfylte, kamelonaktige artisten og mennesket media ynder å framstille ham som. Antagelig gjør han det med et sjølironisk glimt i øyet, og som så ofte før er han tekstlig sett glimrende: «Got a tell-tale heart like Mr. Poe/Got skeletons in the walls of people you know/I’ll drink to the truth and the things we said/I'll drink to the man that shares your bed/I paint landscapes, and I paint nudes/I contain multitudes».

False Prophet er en tradisjonell bluesrocker, og Dylan har tatt med ytterligere to låter i blues-spektret, Goodbye Jimmy Reed (hvor han drar frem munnspillet) og Crossing the Rubicon. Gitaristene Charlie Sexton og Bob Britt vet hva de driver med, og det er stødig, tøft og godt spilt, men man har hørt bluesriffene utallige ganger før, og ingenting hever disse tre låtene noe særlig over gjennomsnittet.

79 år gamle Bob begår en fin kjærlighetssang i I’ve Made Up My Mind to Give Myself to You. En neddempet låt hvor Dylan synger riktig så fint. I bakgrunnen hører vi forsiktig gitarspill, nydelig koring, lett visping fra trommeslager Matt Chamberlain og Dylan som synger:
«If I had the wings of a snow white dove/I'd preach the gospel, the gospel of love/A love so real, a love so true/I've made up my mind to give myself to you.». Her beviser Dylan at kjærlighet og forelskelse ikke lar seg begrense av alder, og det er rørende vakkert.

Mother of Muses er kanskje det fineste sporet på plata. Det er en nydelig, sakral melodi som bæres fram av akustisk gitar. I tillegg spiller Donnie Herron trekkspill på ypperlig vis. Trekkspill spiller Herron også på platas nest siste spor Key West (Philosopher Pirate). To strålende låter som får meg til å tenke på stemningene på det fine Lanois-produserte albumet Oh Mercy som Dylan ga ut i 1989.


«Take me to the river, release your charms/Let me lay down a while in your sweet, loving arms»

Albumet avsluttes med Murder Most Foul. Låten, som ga Dylan sin aller første topp-plassering på Billboard-listene, har til og med blitt tildelt en hel albumside på Rough And Rowdy Ways. Låten er lang, men det er absolutt verdt å sette seg inn i teksten, selv om musikken – som tidligere nevnt – kan bli vel repetitiv.

Tekstlig sett er Bob Dylan i kanonform på sitt siste album. Det er ikke mange som skriver tekster og forteller historier på samme briljante måte som han. På Rough And Rowdy Ways er han også kongen av namedropping. Han er innom navn som bl.a. Julius Cæsar, Beethoven, Chopin, Anne Frank, Martin Luther King, Rolling Stones og fire karer fra Merseyside. Som en kuriositet prøvde jeg å telle alle navnene. Det var over seksti. Ikke at namedropping sier så mye om kvaliteten på tekstene, men det er uansett fascinerende.

Albumet, som de første gangene man spiller det kan framstå som traust og litt kjedelig, vokser fint etter flere gjennomlyttinger. Jeg syns blues-låtene trekker ned det musikalske helhetsinntrykket en smule. De utmerker seg ikke på noe særlig vis, og selv om de ikke akkurat framstår som fyllstoff, syns jeg de er mindre interessante enn de andre låtene på albumet.

Rough And Rowdy Ways er Bob Dylan uansett tett opp til toppformen. Om albumet får klassikerstatus og vil bli nevnt hyppig av musikkinteresserte i flere tiår framover er jeg usikker på, men det er en solid og godt gjennomarbeidet plate den gamle mesteren og medmusikantene hans har laget.


Foto: William Claxton