Etter det kritikerroste debutalbumet Stranger in the Alps (2017) og etter samarbeidet med Conor Oberst fra Bright Eyes på det fine albumet Better Oblivion Community Center (2019), var det god grunn til å stille ganske høye forventninger til det nye soloalbumet til Phoebe Bridgers.

Punisher heter det nye albumet, og det innfrir forventningene til de grader. Bridgers, som har vokst opp med platene til artister som Joni Mitchell, Jackson Browne og Elliott Smith, er en ypperlig singer-songwriter som vet hva som skal til for å lage sterke, velklingende og originale låter.

Akkurat det er den glimrende singelen Kyoto et godt eksempel på. Det er kanskje den mest catchy og poppete låten på albumet, og den drives fram av en ivrig trommebeat i tillegg til gitar, bass og et aldeles uimotståelig fengende blåsertema. Låten er skrevet på turné i Japan og handler om å ha hjemlengsel når man er på tur og om å komme hjem og lengte ut igjen.


«Day off in Kyoto/Got bored at the temple/Looked around at the 7-Eleven/The band took the speed train/Went to the arcade/I wanted to go, but I didn't»

Låten Kyoto ligger i en fin strøm av låter på den første halvdelen av albumet. Den omgis av den første singelen på albumet, Garden Song, tittellåten Punisher, Halloween og Chinese Satellite. Bridgers hevder sjøl at hun har blitt en mye bedre låtskriver enn det hun var på det forrige albumet. Mye av materialet til Stranger in the Alps skrev hun som tenåring, og ja, Punisher har helt klart et mer modent og mangefasettert uttrykk.

Bridgers uttalte i et intervju med BBC nå nylig at albumet handler om apokalypsen og om hvordan man lever sitt personlige liv mens apokalypsen pågår. Mulig hun sier det med et bittelite glimt i øyet, men det går fint an å hevde at det gjenspeiles i tekstene. Det er ikke akkurat lystelig tema hun tar opp, og kanskje dét er en grunn til å plassere henne i folk-emo-båsen som noen gjør. Det er i hvert fall mange mørke stemninger her, både musikalsk og tekstlig. Stemninger som til tider kan minne om stemningene i musikken til Weyes Blood og Sharon Van Etten.


«Someday, I'm gonna live/In your house up on the hill/And when your skinhead neighbor goes missing/I'll plant a garden in the yard»

I Graceland Too er hun tilbake til de mer pure folk-røttene, komplett med banjo og fele. En vakker låt hvor stemmen til Bridgers kler låten perfekt. Det er vart og nedpå, med en tekst som handler om noen som hater seg selv så mye at hun ikke tror at andre kan ha noen grunn til å bry seg: «No longer a danger to herself or others/She made up her mind and laced up her shoes/Yelled down the hall, but nobody answered/So she walked outside without an excuse».

Albumtittelen henspeiler på innpåslitne og overivrige fans som har vanskelig for å skjønne når nok er nok. Bridgers er engstelig for at hun kunne blitt/kan bli en sånn fan sjøl, og tittelsporet handler om den avdøde musikeren Elliott Smith som Bridgers er stor fan av. Hvordan ville det vært hvis han fremdeles levde og de bodde i samme nabolag? Ville hun blitt en punisher eller stalker sjøl? Musikken er drømmende og dvelende og består av et fint synthteppe og Brigders vare, følsomme og nærmest engstelige vokal.

Avslutningslåten heter passende nok I Know The End. Det er en nesten seks minutter lang låt som handler om slutten på et forhold og kanskje slutten på alt, skal man tro plakaten Bridgers refererer til i teksten: «No, I'm not afraid to disappear/The billboard said "The End Is Near"/I turned around, there was nothing there/Yeah, I guess the end is here». I Know The End bygger seg storslagent opp mot et crescendo hvor Phoebe får oppfylt sitt ønske om å skrike rett ut. Det er en heftig orkestrert låt med tex-mex-blåsere, manisk tromming, syrete gitar og hvesingen av udyret – eventuelt skjønnheten - som avslutter det sterke andrealbumet til Phoebe Bridgers.

Et album hvor Bridgers har fått god hjelp av sine venninner Lucy Dacus og Julien Baker fra samarbeidsprosjektet boygenius, hvor Conor Oberst er med på to låter og hvor legenden Jim Keltner også bidrar på perkusjon på et par av låtene. Punisher er glitrende og detaljrikt produsert av Bridgers sjøl i samarbeid med Tony Berg og Ethan Gruska. Phoebe Bridgers er bare 25 år, men sannelig har hun ikke begått et mesterverk allerede på soloutgivelse nummer to i karrieren. Dette er et album som bør komme veldig høyt på mange lister når status for musikkåret 2020 skal gjøres opp.


Foto: Franck Ockenfels



Mer stoff om Phoebe Bridgers her

Hør hele albumet her