Neil Innes (1944-2019) var en stor singer-songwriter med mye humor. Han hadde en viss suksess med det satiriske 60-tallsbandet The Bonzo Dog Doo-Dah Band. Så ble det The World og GRIMMS, før han gikk solo i 1973 med How Sweet To Be An Idiot. Prima Vera tolket tittelkuttet som Så fint å være idiot i 1977.



Albumet er derimot ikke preget av humor. Han framstår som en seriøs artist og spiller variert poprock på de 11 låtene. Men det er en del humor på de 10 bonuskuttene, som er hentet fra singler han ga ut fra 1973 til 1975, samt en single med to låter fra Bonzo Dog Bands siste album (1972).

Særlig bra er Lie Down And Be Counted og Re-Cycled Vinyl Blues, der han spiller snutter av en rekke hits fra 50-tallet og tidlig på 60-tallet. Den nyeste låta, What Noise Annoys A Noisy Oyster, er et forsøk på å kopiere The Goodies' barnlige, fengende dyrehumor.

1975 var året da Neil Innes fikk ideen til Beatles-parodien The Rutles. Først som sketsjer i et tv-show, så i en egen film fra 1978 som avfødte et morsomt album og en oppfølger i 1996. Dette levde han lenge på.

Denne cd-utgaven har velskrevne liner notes der vi kan lese om hele Innes' karriere. Musikerne er blant Englands beste, anført av gitaristene Ollie Halsall og Andy Roberts og trommisene Gerry Conway og Mike Kellie. How Sweet To Be An Idiot er hans beste og mest gjennomførte album, og anbefales på det varmeste.