Dette er åpningslinjene på det «nye» albumet til Neil Young, Homegrown. Grunnen til hermetegnene er – som mange vil vite – at dette er et album som er spilt inn i 1974 og skulle vært utgitt i 1975 mellom On the Beach og Tonight’s the Night. Utgivelsen ble stoppet av Young selv fordi det var for følelsesladd for ham å skulle gi ut et album som var så dypt preget av det ferske bruddet mellom Young og skuespilleren Carrie Snodgress som han har sønnen Zeke med. Det ble rett og slett for nært og for sårt, noe som de før nevnte åpningslinjene også vitner om.
45 år senere fant Neil Young ut at det var på tide å slippe Homegrown. Selvsagt til stor spenning og glede for svorne Young-fans. Noen av låtene har vært utgitt i andre versjoner før, som bl.a. White Line (Ragged Glory), Love Is a Rose (Decade) og Little Wing (Hawks & Doves). I alt er det tolv låter på albumet, hvorav syv tidligere uutgitte låter.
Vi får de akustiske låtene med munnspill (Love Is a Rose, Little Wing), vi får steelgitar, vi får de mer rocka låtene med elgitar (Vacancy) og vi får piano-balladen Mexico. En sår låt om kjærlighet som tar slutt: «Oh, the feeling's gone/Why is it so hard/To hang on to your love?».
På den neste låten Love is a Rose fortsetter han sine funderinger rundt kjærlighetens uransakelige veier. Ekte kjærlighet hander ikke om å eie, sier Neil: «Love is a rose but you better not pick it/It only grows when it's on the vine/A handful of thorns and you'll know you've missed it/You lose your love when you say the word mine».
På tittellåten Homegrown finner Young fram el-gitaren og priser det man kan dyrke selv. Jeg skal ikke gi meg ut på å spekulere i hva som ble/blir dyrket, men kanskje vi finner svaret i blueslåten We Don’t Smoke It No More.
Den merkeligste «låten» på albumet er spoken word-kuttet Florida, som er en betraktning over hvor kult det hadde vært å dra til Florida. Slutten på historien er av det merkelige og morbide slaget, men den får dere sjekke ut selv.
Emmylou Harris, Levon Helm og Robbie Robertson er alle med og bidrar på albumet i tillegg til Ben Keith på diverse strengeinstrument og piano, Tim Drummond på bass, Karl T. Himmel på trommer, Sandu Mazzeo på kor og Stan Szelest på piano.
Det er et solid og godt album Neil Young endelig har sluppet ut blant folk. Det er ingenting hjemmesnekra over det, men et album som du både kan kose deg med og bli ettertenksom av. Hvis det er en tekstlig rød tråd som løper gjennom albumet må det være dette: «You lose your love when you say the word mine». Hippie-vibber, javisst, men det kan vi trenge i disse dager.
Foto: Henry Diltz
Finn gull i arkivene til Neil Young