Sparks
A Steady Drip, Drip, Drip
Godt Sparks-album endelig ute i fysisk format
Duoens 24. album siden debuten i 1972, A Steady Drip, Drip Drip, ble lansert digitalt i mai, men først nå utgis det på vinyl og cd. Coverheftet er fargerikt og humoristisk, med dryppende maling og uskarpe fotos.
Sparks har igjen greid å lage en samling fengende, ironiske, artige og originale sanger. De er inne i en ny gullalder og spiller for fulle hus verden over. Men jeg synes at det forrige, Hippopotamus fra 2017, er hakket bedre enn dette.
På 54 minutter får vi 14 låter, hvorav de tre første er aldeles glimrende. All That har massiv koring, akustisk gitarsolo (!) og et arrangement som får meg til å tenke på John Lennon/Plastic Ono Bands Give Peace A Chance. Melodien er visstnok inspirert av Slowboat fra debutalbumet anno 1972.
Like fengende er I'm Toast, mens den suggererende Lawnmower handler om en kvinne som stiller kjæresten et ultimatum: meg eller gressklipperen! Det er alltid mye humor i Sparks, der Russell Mael synger og Ron Mael spiller keyboards. Brødrene er nå over 70 år gamle, men fortsatt like gode låtskrivere som på 70-tallet.
Jeg elsker også den elleville Stravinsky's Only Hit, der Sparks imiterer Igor Stravinskijs lekne taktskifter i en melodi som slekter på duoens 70-tallslåter. Og for en herlig operatisk koring!
Min favorittlåt er Self-Effacing, som har et uimotståelig refreng og koring med motmelodi. Onomato Pia handler om en kvinne fra Roma som bare svarer med lydmalende ord, derav den onomatopoetiske tittelen. Jeg digger taktskiftene og ompaompa-melodien.
Jeg har mindre sans for den masete og monotone iPhone (selv om teksta er gøyal) og de to neste låtene. Men heldigvis får vi en glimrende avslutning med Please Don't Fuck Up My World, som er en mektig ballade med ungdomskor. For en gangs skyld er Sparks alvorlige og litt politiske, med et miljøvernbudskap.
Alt i alt er A Steady Drip, Drip Drip enda et godt Sparks-album. Dette er kunstpop av høy kvalitet, med tekster som ofte er ironiske og morsomme. La oss håpe duoens avlyste Oslo-konsert blir satt opp igjen i 2021, for de er stor liveopplevelse.
Sparks har igjen greid å lage en samling fengende, ironiske, artige og originale sanger. De er inne i en ny gullalder og spiller for fulle hus verden over. Men jeg synes at det forrige, Hippopotamus fra 2017, er hakket bedre enn dette.
På 54 minutter får vi 14 låter, hvorav de tre første er aldeles glimrende. All That har massiv koring, akustisk gitarsolo (!) og et arrangement som får meg til å tenke på John Lennon/Plastic Ono Bands Give Peace A Chance. Melodien er visstnok inspirert av Slowboat fra debutalbumet anno 1972.
Like fengende er I'm Toast, mens den suggererende Lawnmower handler om en kvinne som stiller kjæresten et ultimatum: meg eller gressklipperen! Det er alltid mye humor i Sparks, der Russell Mael synger og Ron Mael spiller keyboards. Brødrene er nå over 70 år gamle, men fortsatt like gode låtskrivere som på 70-tallet.
Jeg elsker også den elleville Stravinsky's Only Hit, der Sparks imiterer Igor Stravinskijs lekne taktskifter i en melodi som slekter på duoens 70-tallslåter. Og for en herlig operatisk koring!
Min favorittlåt er Self-Effacing, som har et uimotståelig refreng og koring med motmelodi. Onomato Pia handler om en kvinne fra Roma som bare svarer med lydmalende ord, derav den onomatopoetiske tittelen. Jeg digger taktskiftene og ompaompa-melodien.
Jeg har mindre sans for den masete og monotone iPhone (selv om teksta er gøyal) og de to neste låtene. Men heldigvis får vi en glimrende avslutning med Please Don't Fuck Up My World, som er en mektig ballade med ungdomskor. For en gangs skyld er Sparks alvorlige og litt politiske, med et miljøvernbudskap.
Alt i alt er A Steady Drip, Drip Drip enda et godt Sparks-album. Dette er kunstpop av høy kvalitet, med tekster som ofte er ironiske og morsomme. La oss håpe duoens avlyste Oslo-konsert blir satt opp igjen i 2021, for de er stor liveopplevelse.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>