Er det sånn at den sinteste og mest samfunnskritiske musikken blir laget i USA for tiden? Det ville ikke vært så rart når man tenker på de sosiale og politiske urolighetene der borte. Tidligere i vår kom Bob Mould ut med låten American Crisis, hvor han var rasende over utviklingen i hjemlandet. Sjelden har vi sett en sintere mann i en musikkvideo.

Nå er Detroit-bandet Protomartyr ute med sitt nye album Ultimate Success Today, og om de ikke er like direkte som Bob Mould i sitt uttrykk, har likevel Joe Casey og de andre i bandet litt av hvert å si om det amerikanske samfunnet. Fins det egentlig muligheter for å klatre på den sosiale rangstigen, hvor har de demokratiske rettighetene blitt av?

«And if what I saw was true/We'll never make the grade/No matter what we saved/'Cause to those that always have it/Money is no matter», synger Casey i låten Modern Business Hymns. Hva er vitsen med alt hvis vi likevel løper rundt i et hamsterhjul, uten å komme av flekken? Og hva betyr egentlig «ultimate success»? Hva slags suksess er det snakk om, og er den verdt å strebe etter?

Sånne betraktninger – ofte pakket inn i litterære og historiske referanser – kommer Protomartyr og Joe Casey med ganske ofte på sitt femte album i rekken. Det er tekster som kanskje ikke er helt umiddelbare eller direkte, men som gir deg mye om du bruker tid på dem. Den tøffe postpunken som låtene er kledd i, står veldig godt til tekstene.

Greg Ahee er en gitarist som harver ut skarpe, huggende riff og presise akkorder. De musikalske røttene han suger næring fra stammer dels fra 1969 (Stooges) og dels fra 1979 (Joy Divison, The Fall). Bassist Scott Davidson bidrar med stødighet og innimellom fet fuzzbass (Tranquilizer) mens trommeslager Alex Leonard framstår som en teknisk god og energisk trommis. På toppen av dette ligger Joe Caseys vokal. En vokal som er myndig og sterk og som i støtene kan minne om både Nick Cave og Mark E. Smith. I tillegg har bandet bl.a. med seg Jemeel Moondoc på altsaksofon, Izaak Mills på bassklarinett, saksofon og fløyte og Nandi Rose og Cory Plump på vokal.

Alle de ti låtene på albumet holder høy kvalitet, men noen utmerker seg ekstra, sånn som Processed By The Boys, Michigan Hammers, Modern Business Hymns og avslutningslåten Worm In Heaven. En avslutningslåt hvor Casey bedyrer at han ikke er flink til å si adjø: «So it's time to say goodbye/I was never too keen on last words/Hope I said something good» . Uansett hvor god Casey er til å ta farvel eller ikke, så holder det han og bandet leverer på Ultimate Success Today mål i massevis.




Her kan du lese intervjuet vi gjorde med frontmann Joe Casey

Hjemmesiden til Protomartyr