Jarv Is... er et nytt bandprosjekt leda av Pulp-guru Jarvis Cocker. Prosjektet ble etablert i 2017 og var opprinnelig ment som en liveopptreden på en festival på Island. Responsen fra publikum og kjemien mellom musikerne motiverte Cocker og co til å se nærmere på muligheten til å lage et album. Litt forsinka på grunn av koronapandemien, er Beyond The Pale nå endelig ute på Rough Trade Records.

Albumet er produsert av Cocker selv sammen med Jason Buckle. Det inneholder syv låter som stammer fra studioinnspillinger og konsertopptak på Peak Cavern i Derbyshire og Primavera Sound i Barcelona. Resultatet er en kanonutgivelse som oser av spontan spilleglede, sterke sanger, kreativt musikalsk samarbeid og en Jarvis som i velkjent stil formidler sine tekster og melodier på en mørk og melodisk måte, nærmest i en slampoetisk utførelse. Det er rett og slett fabelaktig og helt på høyde med noe av beste vokalisten og låtskriveren gjorde med Pulp på 90-tallet.

Alle som har sett Jarvis Cocker live vet at han er i stand til å trollbinde publikum. Han har en helt egen sjarm og kvalitet i sine opptredener. I Jarv Is... er samspillet med de øvrige musikerne velsmurt. Det er lekent, alvorlig og utforskende, og det hersker en slags frihet i kombinasjonen mellom Cockers vokal og musikerne fremføringer. Interaksjonen med publikum har nok også lagt grunnlaget for hvordan mange av låtene har fått rom til å utfolde seg. Låtene er mindre gitarbaserte og innehar flere elektronika-elementer enn tilfellet var i Pulp, men det er likefullt en helt egen nerve i flere spor på Beyond The Pale.

Det er derimot ingen lystig åpning. I Save The Whale hvisker Cocker: Take your foot off the gas, because it's all downhill from here. I nåværende situasjon er det lett å la seg fange av slike dystopiske linjer, men trøsten får være at albumet herfra og ut i stor grad er en opptur. Save The Whale er imidlertid en god låt, som har noe Cohensk over seg, og som setter en viss stemning på albumet med Cockers lett pessimistiske ordflyt formulert i et litt dunkelt og industrielt lydbilde.

I utgivelsens store høydepunkt, den postpunk-aktige Must I Evolve?, økes tempoet og vi er vitne til en selvransakende Cocker som stiller spørsmål om hvorvidt han må utvikle seg, forandre seg, vokse opp, passe inn osv. Her er han akkurat slik vi har lært ham å kjenne gjennom en lang karriere, og akkurat slik vi liker ham på sitt beste. Am I Missing Something? er en stemningsfull låt som starter rolig, men løfter seg underveis, og i den mer nedpå House Music All Night Long hører Cocker på housemusikk gjennom hele natta og dagen som et tidsfordriv mens han venter på deg.

Det er noe klaustrofobisk over albumets mest eksperimentelle låt, Sometimes I Am Pharaoh. Dystert, men likevel tilrekkende. Swanky Modes er mer anonym og fremstår som albumets mest uinteressante spor, før den nattlige, groovy klubb-følelsen melder seg i avslutninga, Children Of The Echo.

Jarvis trenger ikke å passe inn. Han trenger heller ikke forandre seg. Men det er tydelig at han har utvikla seg siden tidligere utgivelser på egenhånd og med Pulp. Med Jarv Is... er britpop-kongen tilbake bedre og mer aktuell enn på lenge. Litt overraskende, kanskje, men en skal aldri avskrive en stjerne!