Ulver er eit av dei banda eg kjenner til som har endra seg mest frå start, og frå album til album. Skiftet er ikkje like stort denne gongen. Dei leverer framleis mørk og dyster pop, med eit syn på verda som ikkje byr til særleg optimisme for menneska. Høyr berre kva vokalist Kristoffer Rygg seier: «Ulver har på en eller annen måte alltid handlet om weltschmerz og menneskets ubønnhørlige livsvilkår. Musikken og tekstene gjenspeiler vårt syn på historien og samtiden.» Og det ser mørkt ut!

Det som alltid har vore greia til Ulver har vore metamorfosa. Endringa. Det å aldri stå stille; å vokse og utvikle seg. Som i naturen, er det som om dette ikkje er noko dei kan styre sjølv, men noko som er ein ibuande eigenskap for bandet. Som heller ikkje kjem av ytre formaningar eller påvirking. Ein er no der at ein blir meir overraska over likheita til forrige album no når dei slepp Flowers of Evil. Sjølv seier Rygg til NTB at «Den kontrære grunninstillingen festet seg tidlig». Under innspelinga spøkte bandet faktisk at kanskje det mest uventa dei kunne gjere var å gjere det same om att.

Flowers of Evil er i følge bandet sjølve ei slags forlenging av The Assassination of Julius Ceasar. I følge Jørn H. Sværen var dei rett og slett ikkje ferdig med popmusikken. Dei tenker på dette albumet og det forrige som ein slags duo. «Et tohodet troll som graver i ruinene av popkulturen og historien,». Dette er forståeleg etter å ha lytta gjennom albumet ein del. Desse to kunne nesten vore slept som eit dobbeltalbum. Likevel er der ei utvikling. Det er det same, men samtidig ikkje. Forandringa ligg i at dei har gjort ei slags forenkling eller syntetisering av musikken. Alt er enklare og reinare på eit vis, og låtane har ei luftighet som gjer at musikken får tid til å skine og lyttaren får tid til å nyte kvar takt. Popen og dei dansbare rytmane kjem tydelegare fram, utan at det går utover det mørke. Nesten tvert i mot; motsetningane mellom det dansbare og lette og dei mørke og dystopiske tekstane over mørke klangar og akkordar, tilfører det heile enno meir tyngde.



Eg sit og kjenner på at å anmelde eit nytt album frå Ulver blir å repetere mykje frå sist. Difor tek eg meg i å leite etter feil og å prøve å finne noko som kan kritiserast. Har stemma til Rygg framleis den enorme etosen? Er produksjonen like tight som før? Kvar kan eg trekke noko? Eg slit. Utan at eg er overraska. Flowers of Evil plantar seg med ein gong og veks for kvar gjennomlytting. Eg blir dradd inn i mørkret av suggerande rytmer og musikalitet av høg kvalitet. Eg likar det. Hjelpe og trøste; eg likar det!

Samtidig med Flowers of Evil, kjem boka om bandet. Wolves Evolve – The Ulver Story er ei 336 sider lang bok som reflekterer over 25 år med Ulver-historie. Boka har 150 sider samtale med bandet, leia og kontekstualisert av Tore Engelsen Espedal, side om side med tekstar av Phil Alexander, Nile Bowie og Torolf Kroglund, samt ei mengde fotografi frå bandet sine private arkiv og andre bidragsytarar. Er dette ein slags pre-mortem nekrolog iscenesatt og regissert av bandet sjølv? Kjem dei til å gje seg hen til håpløysa og den weltschmerza Rygg snakkar om og legge inn årene? Det kan virke slik om ein har hintbrillene på når ein les tittelen på opningssporet One Last Dance. Eg håpar dette berre er eg som overtolkar, for vi treng Ulver. Vi treng den vakre og forførande musikken slik at vi kan kome oss opp og ut av senga om morgonen. Vi treng dei for å minne oss på at det fins skjønnhet i verda og at, trass alle endetidsteikna, er det mykje å gle seg over.

Flowers of Evil er ute 28. august.